Formane

Formane,

Alt dette er godt og nødvendig, og vedrører det innbyrdes forhold mellom Kristi lemmer, mellom brødre og søstre i menigheten.

Det er et utvalg av Kristi dyder, som alle sammen har sitt utspring i ren kjærlighet, i omsorg for alles beste. Det er én og samme inderlig gode ånd — Kristi sinn — i alt dette. Alt dette blir utøvet i den ene og samme hensikt, med det ene og samme mål for øyet, nemlig at det skal gå den enkelte best mulig i tid og evighet, at den enkelte må nå så langt som mulig i Kristus Jesus, bli så lykkelig som mulig, bli så nyttig som mulig, og få så megen sann ære og lønn som mulig av Gud.

Når man ikke — eller i liten grad — således tar seg av hverandre, da kommer dette nødvendigvis av større eller mindre mangel på Kristi kjærlighet.

Ved å lese 1. Tess. 2, 7—12, f. eks. får man lett en sann og levende forståelse av hva formaning, m. m. egentlig er og innebærer og tilsikter:

«Ville vi gjerne i inderlig kjærlighet gi eder ...»

«Og la eder på hjerte, og bad eder inderlig ...»

På samme måte med irettesettelse, tukt, o.s.v. Nettopp fordi man elsker og finner det nødvendig, fordi man vil hjelpe vedkommende, fordi man sørger over det tap som sjelen ellers kunne komme til å lide, derfor irettesetter og tukter man.

Irettesettelsen og tukten gis i samme gode ånd, og med samme gode hensikt, som formaningen, påminnelsen, overbevisningen, undervisningen og trøsten.

Men likesom alt dette er så inderlig godt og gagnlig, så finnes det noe som likner det i noe mon, som absolutt ikke er godt, og som dessverre er meget alminnelig, nemlig: bebreidelse, klage, anklage, å hakke på hverandre, å angripe hverandre.

Trass i at det kan dreie seg om samme sak, er det dog en helt annen ånd, et helt annet vesen, i dette.

Misnøye, knurr og klage, vrede og liknende er drivkraften bak disse gjerninger. Man tenker på seg selv istedenfor på sin nestes beste.

Man kan nok utgi det for å være omsorg for sin neste, men ånden i det, og tonen i det, viser at det er noe helt annet.

«Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære.» 2. Tim. 4, 2. Dette «med all langmodighet» borger for at det blir gjort i den rette ånd. Det utelukker beklagelsen, vreden, bitterheten, hakkingen.

Likeså i 1. Tess. 5, 14 som rettesnor for alle de gjerninger som kommer inn under fellesbetegnelsen «ta seg av hverandre»: «vær langmodige mot alle!»

Foruten at gjerningen helt og holdent kan være feilaktig — en kjødets gjerning — et utslag av vrede, kan den i det vesentlige være et utslag av kjærlighet men med tilsig fra kjødet, slik at personlig misnøye kleber ved den.

Da blir det anledning til å dømme seg selv midt i det at man har gjort det gode, dømme seg selv for legemets gjerninger. Det er jo slik veksten foregår. —

Alle som tretter, diskuterer, angriper hverandre, bebreider hverandre, hakker på hverandre, knurrer og klager, og anklager, mener seg jo å kjempe for sannhet og rett, men akk og ve for en ånd de er i!!!

Hvor mange hundre tusen mil langt borte fra inderlig kjærlighet, ømhjertet godhet og mildhet. — — —

Her er det, uten tvil, atskillig å strekke seg ut etter. —