Gjort oss til konger

«Gjort oss til konger.»

Dette er Guds verk. Vi frelses, omskapes, forvandles og utdannes til konger mens vi er her i denne verden. Og Kristus selv er kongers konge, altså vår konge. Vi dannes ikke til såkalte konger, men til virkelige konger. Det finnes i det hele tatt ikke noe såkalt i Guds rike. Der er alt sannheter og virkeligheter.

Synden gjør menneskene til slaver. Seier over synden, og helliggjørelse gjør dem til konger.

Ved å frelses til å kunne styre seg selv, og til å bli god og vis, blir man utdannet og skikket til å styre andre. Man blir gode og duelige konger.

I Kristus er der hverken mann eller kvinne. For en rettferdig, rimelig, upartisk og oppbyggelig tanke, at menighetens søstre som har overvunnet sine syndige tilbøyeligheter, som ved Guds nåde har holdt Guds bud, som av hjertet har vært underdanige i denne verden, under livets vanskeligheter osv., osv. derved blir dannet til å bli ærværdige, gode og vise konger for Gud! — — —

Salme 21, i overført betydning, er i høy grad oppbyggelig og trosstyrkende i så måte:

Kongen er da deg, kjære bror eller søster, eller m.a.o.: hver den som har levende tro på frelse og forvandling.

«Hvor høyt han fryder seg ved din frelse!» Ja, det er klart! Hvorledes skal han kunne noe annet, når han tror at en slik stakkar som han selv er etter kjødet, skal dannes til konge for Gud, og regjere sammen med ham, sitte på trone sammen med ham!? — vers 2.

Gud frelser ham slik at han får hva hans hjerte ønsker og ber om, og det er ikke småtteri! Det er renhet, godhet, visdom og all den dyd som finnes i Kristus! vers 3.

«For du kom ham imøte med velsignelse og lykke; du satte en krone av gull (kongekrone) på hans hode,» vers 4.

Ja, i den grad frelser og velsigner han hver den som tror på hans frelsende underverker, at enden på saken blir at han setter en krone av gull på hans hode. —

«Han bad deg om liv; du ga ham det, et langt liv evindelig og alltid,» vers 5.

Liv i egentlig forstand, det er seier over synd. For syndens sold er døden. Ja, hvor stort! «Den som tror, skal aldri dø.»

«Stor er hans (din) ære ved din frelse, høyhet og herlighet legger du på ham,» vers 6.

Ja, han frelser mektig og mangfoldig, vidt og bredt og dypt, fra all slags synd, til all slags dyd, så din ære til slutt blir stor, kjære bror! Høyhet og herlighet legger han på deg! Kongelig høyhet og verdighet! Kongelig ære! For et verk!!! —

«For du setter ham til velsignelse evindelig,» vers 7. Altså ikke som en alminnelig konge, men som en som styrer guddommelig godt og velsignet, så alle de som blir styrt, kjenner seg velsignet ved alt som blir bestemt og alt som skal gjøres. Tenk — hvor vidunderlig dette kommer til å bli for alle parter. — — —

«Du fryder ham (han fryder deg) med glede for ditt åsyn,» vers 7.

For et ekstraordinært, eiendommelig uttrykk! Ja, for en liflig sannhet! Ja, det er sant! Han gjør det. Han gjør det når du tror. At det er noe som heter å fryde seg, det vet man nok. Men dessverre er det langt mindre kjent at det er noe som heter at han fryder meg. Men tenk — det gjør han —

«For kongen (du) setter sin lit til Herren.» Just derfor lykkes dette veldig omskapende verk. «Og ved den Høyestes miskunnhet skal han (du) ikke rokkes,» vers 8. Tenk — å bli så gjennom frelst og styrket i Ham! Hvor dog den nye pakts frelse er usigelig stor og gjennomgripende!

«Din hånd skal finne alle dine fiender.» vers 9. Fiender i overført betydning, det er synd. All synd skal finnes, bli belyst, og bli avlagt, beseiret, overensstemmende med den nye pakts ord: «Men nu skal også I avlegge dem alle.» Kol. 3, 8. Og: «Avlegg derfor all — all — all . . .» 1. Pet. 2, 1.

«Herren skal oppsluke dem i sin vrede, og ild skal fortære dem», vers 10.

Skulle du ha hørt noe så trøstefullt og håpefullt, noe så trosstyrkende og oppbyggelig! Det var noe annet enn litt forbedring, noe annet enn trelldom, noe annet enn at det ikke nytter! Ære være Gud for slik en frelse. —

«Deres frukt skal du utslette . . .» vers 11. Synden har jo mange slemme følger. Ukruttet pleier jo å formere seg. Men ved Guds umåtelig store nåde og miskunn, og ved hans underfulle ledelse, inngripen og beskyttelse, vil han stanse, oppheve og oppveie og utslette all denne elendighet. Nåde over nåde! —

«. . . . de skal ikke makte noe.» vers 12. Kontante, bestemte, dyrebare og sanne ord!

«For du skal få dem til å vende ryggen . . . .» Istedenfor å overvinne deg, og istedenfor at du skulle ha noe å frykte, du som tror, skal de selv vende ryggen og flykte, overensstemmende med den nye pakts ord: «. . . og den onde rører ham ikke.» 1. Joh. 5, 18.

«Reis deg, Herre, i din kraft!» Og utrett alt dette! Du er, i din opphøyede majestet mektig til det, selv om det ser aldri så umulig ut!

«Vi vil lovsynge og prise ditt storverk,» vers 14.