Guds seere

Guds seere.

«Og Amasja sa til Amos: Gå din vei, du seer, fly til Judas land og et ditt brød der; der kan du være profet! Men i Betel skal du ikke mere holde på å profetere; for det er en kongelig helligdom og et rikstempel.» Amos 7, 12—13.

Israel avvek stadig fra Herren og så ikke sitt frafall så stort og alvorlig som det var. Herren hadde da sine seere som var i stand til å se Israels sanne tilstand i forhold til Gud. De så klart hva som skulle rettes inn og ropte sitt varsko. De fremla velsignelsens vei og forbannelsens vei, og gjorde alt for å oppvekke kjærlighet til Gud og hans lover og hat til avguderiet. Men ofte gikk det som vi leser om Amos her: «Gå din vei, du seer», sa de. De ville ikke forstyrres med Guds lover i alt det de nu hadde slått seg til ro i, det fikk ikke hjelpe om deres nuværende gudsdyrkelse og deres kongelige rikstempel var en vederstyggelighet i Guds og seerens øyne. De var besatt av sløvhetens ånd, og deres øyne var tildekket for den himmelske herlighet.

Der hvor det ikke er Guds seere til stede i de kristelige forsamlinger i dag, der synker også det hele fort. Verdens vesen og skikker trenger inn, og en er ikke i stand til å bedømme situasjonen så alvorlig som den er. De glir inn i en veltilfredshet midt idet det hele synker. Ja, frafallet er stort. De har sitt tempel og sin gudsdyrkelse, men ikke i pakt med Jesu lover og bud. De har heist nådens banner over det hele, men lyskasteren fra en Herrens seer vil de ikke vite av.

I Laodikea-menigheten syntes de selv at alt var overmåte bra. Det var ingen Herrens seer der som kunne se lunkenheten og frafallet og rope sitt varsko. Men Herren rettet selv sine øyne på dem, og sa hva de hadde å gjøre for ikke å bli utspydd av hans munn.

Både menighet og hjem ligger på det plan hvor det er salvede øyne tilstede. Det kan være menigheter som tjener Gud i oppriktighet etter det lys de har, men når en med mere salvede og klare øyne for Herrens renhet og herlighet kommer, så blir det vekkelse og frelse mere enn før. Efeserne var jo meget gudfryktige, men de hadde ikke salvede og opplyste øyne slik som Paulus ønsket det.

«Herrens befalinger er rette, de gleder hjertet; Herrens bud er rent, det opplyser øynene.» Sal. 19, 9. Vi har opplyste øyne alt ettersom kjærligheten til budene er brennende. I den lunkne religiøsitet er det megen tale om kjærlighet, men den er falsk. Den ekte kjærlighet er forenet med en brennende nidkjærhet for å holde alle Jesu velsignede lover og bud. Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud, sier Jesus. All annen kjærlighet til Gud er munnsvær.

Det er bare med salvede øyne en kan holde et hjem oppe på et plan hvor Guds velbehag og velsignelse kan hvile. Dersom en mor ikke er en Herrens seer der hun går sammen med sine barn, synker det hele fort. Hun må se hvor rik på herlighet hans arv er for hennes barn, og gjøre det hele stort og levende for dem.

Der hvor foreldrene ikke er Guds seere, så de fryder seg i Herrens storhet og herlighet, der er de denne verdens seere, og den seerskare er stor. De sitter da med begeistring og forteller barna om sin kunstnerslekt, om denne eller hin i slekten som er blitt et eller annet «stort», og at lille Ole eller Hans har store arveanlegg og muligheter i samme retning. De forespeiler barna sine alt mulig stort utenom det å være stor i Guds øyne. Noe verre kan de ikke gjøre barna sine. De setter barna sine på de høyder hvor Guds harme og hjemsøkelse skal nå. Storaktighet er det verste Gud vet, og ydmykhet det beste. Salig hver mor eller far som kan si til barna sine: «Lær av meg, for jeg er ydmyk og saktmodig av hjertet.»

Har vi den minste urenhet i vårt hjerte eller kjærlighet til denne verden, så er våre øyne matte. — Med tretti sølvpenninger for sine øyne vippet Judas ut av disippelflokken og over i Satans dype mørke. Saul kunne ha gått inn i de himmelske boliger som en salvet og herlig konge med et lysende minne etter seg, men fordi han så hen til noe utenom Guds vilje, ble hans liv mørklagt og hans navn er til skrekk og advarsel for alle tider og slekter.

Nu lever vi i den siste beredelsestid før Herrens komme, og mere enn noensinne før gjelder det å være klart seende. Må ingen ting fordunkle vårt blikk. Må vi se klart hva vi har å gjøre etter Guds vilje i alle retninger, og se med glede at alle ting tjener oss til gode når vi frykter og elsker Gud. La oss se hen til ham og stråle av fryd og profetere for oss selv om seier og fremgang på alle våre veier. La oss i Ånden og ved troen se oss som den der allerede er kommet seirende igjennom alle prøver og er med i den jublende skare hjemme hos Kristus. Ser vi oss selv plasert der, så blir trengslene kortvarige og lette.

Ja, salig og verdifull er enhver Guds seer. Hver eneste en i den levende Guds menighet er kalt til å være en sådan, enhver i den gjerning Gud har kalt oss. Enhver Herrens seer er en lovprisningens mann eller kvinne, da de ser så uendelig meget å prise Gud for.