Frihet — Frelse.

Rom. 12, 1. Fremstill eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer.

Ja, dette er vi ved Guds nåde blitt opplært til og velsignet ved. Vi vil gjerne tjene Gud med våre legemer, dertil har vi fått frihet. Og er vårt legeme friskt og raskt, da kan vi få megen frelse utav vår innsats.

Men når vårt legeme blir skrøpelig ved sykdom, blir vår innsatsevne tilsynelatende nedsatt mer eller mindre. Har vi mistet vår frihet for det? Nei. Nu har vi anledning til å forøke vår frihet. Vår frihet består jo i å bli fri fra synden som henger ved oss. Når vi skal tjene Gud med et skrøpelig legeme, så ligger det så nær til å fortelle dette samtidig som vi fremstiller legemet til tjeneste i den grad det er mulig. Her er det vi kan forøke friheten ved å våke og bli klar over hvorfor vi forteller våre brødre og søstre om våre skrøpeligheter. Her kan ligge skjult ære. «Jeg tjener Gud tross min skrøpelighet,» eller det kan være en rot av sukk og klage som kommer tilsyne. Men det er det samme hva det er. «Bort skal alt som ved oss henger,» synger vi i en sang.

Synden henger fast ved oss, står det skrevet. Men når vi får øye på den og har fått den avlagt, da er vi kommet inn i en større frihet. Lovet være Gud. Da puster både vi selv og menigheten lettere. Og vi har fått del i en større frelse. Dette er en velsignet gudstjeneste.