Stevnereferat: Sommer 1952 - Nesbyen

Nesbystevnet 1952.

Påny har vi fått nåde av Gud til å samles til stevne. I denne urolige tid må en betrakte hvert stevne som det siste.

Det er sammen med de hellige vi skal fatte. Ef. 3, 18. I sannhet kommer vi til større klarhet ved slike samvær. Det blir til gode, ikke bare for de som reiser, men også for alle de som må være hjemme, ved de andres hjemkomst. Stevnet blir jo også opptatt på lydbånd, og på den måte tar de bokstavelig stevnet med seg hjem.

Vi var samlet ca. 900, og det var en fryd å se og høre all den ungdommen. Evangeliet har kraft til å samle de unge og gi dem seier over tidsånden. På siste møte var det over 200 unge og eldre og barn som priste Gud. Det var kø for høylydt å prise Gud i en stor forsamling. Sal. 22, 23. 26.

Apostlene formaner oss til å komme sammen og oppbygge hverandre. Det blir da også et kraftig oppbyggelsesarbeide som foregår i møtene og ved samværene mellom møtene. Så mange som kan, legger sine ferier til de dager, men en får ikke det inntrykk at de er ute på ferie. Hvilken flokk en går og hilser på, så er det bare den ene interesse: å oppbygge hverandre åndelig. Da vennene kommer fra Danmark, Sverige og alle kanter i Norge, blir samfunnet styrket. Det blir som ett hjerte og én tale over det hele. Betydningen av dette kan ikke måles i penger. En enkelt en kan man av og til høre si i likhet med Judas: Disse penger kunne brukes til fattige. Ofte er det vel med dem som sier det, som det også var med Judas. Han hadde bare omsorg for seg selv.

Dog kan en forundre seg over hvorledes barnerike familier kan ha råd til stadig å reise de lange veier. Men det er sant som skrevet står: Den rettferdige, ved tro skal han leve. Og, det er Guds velsignelse som gjør rik. De får både til reiser og til å være gavmilde. 2. Kor. 9, 8—11.

Slike stevnereiser forordnet Gud fra gammel tid. Tre ganger i året skulle alle menn dra opp til høytidene og la seg se for Guds åsyn. Ville de holde hans bud, skulle Gud gi dem midler og la frykt falle på folk rundt omkring, så ingen skulle attrå deres eiendom når de var til høytidene. Så stor betydning la Gud i de stevner, og dårligere skulle det vel ikke være i den nye pakt.

Også i tusenårsriket har Gud bestemt disse høytidsstevner. Sak. 14, 16—19. Om noen land ikke vil dra opp, så skal det ikke falle regn i det land. Det blir også tørt åndelig i dag for den som ikke vil samles med de hellige. Det står om noen som hadde for skikk å holde seg borte. Hebr. 10, 25. Det var kanskje helst når de var blitt fornærmet. Da kunne de klare seg med Jesus alene. Men Jesus er jo hode for legemet, så en kan ikke ha ham alene. Og skal vi tjene hverandre, må vi jo komme sammen til møter, og stevnene byr jo på så langt rikere anledninger. La oss derfor be for de styrende, så vi enda en tid kan få ro og stillhet til å samles og oppbygges, så vi enn mere kan likedannes med Jesus og enn flere komme med, før nådetiden er slutt. 2. Tim. 2, 1—6.

Eders lykkelige bror i frelsen,