Disse små, som tror på meg

Disse små, som tror på meg.

Matt. 18, 6—14. Vi kan si: Salige er de ydmyke og de enfoldige, disse små som tror på Jesus, som hører Guds ord og gjør etter det. Det er disse små som får del i det store, i Guds frelse, i all herlighet. De som hører, og så bare tror, bare tar imot og gjør som det blir sagt, om dem sier Jesus at de er forstandige, deres hus står på klippegrunn, og der skal det bli stående i alle stormer. Dette er de som følger Lammet hvor det går, lydige og villige. De skal være konger og prester i all evighet. Det er lønnsomt å være ringe i egne øyne, barnslig, enfoldig, troende og lydig. Paulus sier: «Attrå ikke det høye, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!» Rom. 12, 16. Her møter vi den trange port, som bare få kommer gjennom. Matt. 7, 13—14.

Dersom en er stor og klok og stridig, stanger en hodet imot og kommer ikke inn; men de ydmyke og små skal komme inn, for de får nåde hos Gud. Jak. 4, 6.

Å forarge en av disse små er farlig, da var det bedre å være død og borte. Hvor for det? Den som rører ved eder, rører ved min øyesten, sier Herren. Sak. 2, 12. Herren er ett med disse små, så det man gjør imot en av disse minste, gjør man imot ham selv.

Velsignede flokk, dyrebare forsamling av slike som er små og ringe i egne øyne, ydmyke og trofaste. Disse er dyrebare i Herrens øyne!

Se på hyrden med de 100 får. Om nu ett farer vill, forlater han folden for å lete etter det som er kommet bort, og dersom han finner det, gleder han seg mere over det enn over alle dem som ble i folden. Således er det ikke vår himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes. Legg merke til at Jesus stadig taler om disse små som tror på ham! — Hvorledes går det an for en slik å fare vill? Sålenge en er ydmyk, saktmodig og troende, følger en jo Guds vei og holder hans bud, da underordner en seg også menighetens eldste med glede og takknemlighet, og en lever og trives midt i fåreflokken. Blir en stor og klok i sine egne tanker, hovmodig og gjenstridig, finner en seg ikke lenger tilrette i folden, men må ut på egen hånd. En får så meget å kritisere og dømme ved de andre små, en synes ikke det tas tilbørlig hensyn til «meg» og «mitt», en føler seg tilsidesatt og dårlig behandlet osv. En er blitt stor og har fart vill! En tror seg å være noe, men er intet. Kjødet får rom, det får rett og makt, og veien en vandrer på, blir bred. O, så farlig, så farlig!!!

Men hyrden er nok ute for å lete etter det tapte far. Her skal vi tenke på ordet: «Alle ting er Guds tjenere.» Kanskje nød og trengsel skal til for å få kontakt med det bortkomne lam!? Hyrden vet det og bruker de rette midler. Og hender det at han finner det — det er altså vanskelig, nettopp fordi villfarelsens årsak er at en er blitt stor og klok så en ikke kan la seg lede. Men når det lykkes for hyrden, forstår en godt at gleden blir stor. Det er nok stor glede over de trofaste små som blir i folden, de som lyder og tror og gjør Guds vilje. Og gleden over det villfarne lam, som virkelig ydmyker seg og kommer tilbake, skal altså være større!! — Men far ikke vill. 1. Kor. 15, 33. Du kan lett komme så langt bort at hyrden ikke finner deg! Nei, la oss bli i folden, og være ydmyke og små, så vi kan få del i opphøyelsen sammen med Kristus. Og må det lykkes at villfarne brødre og søstre finner veien hjem igjen før mørket faller på.