Skyldbrevet er utslettet

Skyldbrevet er utslettet.

«Også eder, som var døde ved eders overtredelser og eders kjøds forhud, eder gjorde han levende med ham, idet han tilgav oss alle våre overtredelser og utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.» Kol. 2, 13—14.

For et velsignet budskap at Jesus utslettet skyldbrevet mot oss, det som var skrevet med bud, og som gikk oss imot. Hva var så dette skyldbrevet? Var det et brev tettskrevet med lover og bud som menneskene hadde overtrådt og derved blitt skyldige så dette gikk oss imot? Ja, men skyldbrevet kan også sies å være kjødet — selve mennesket. Loven som ble gitt ved Moses, sa: «Du skal ikke begjære.» Loven krevet hellighet og renhet uten å tilføre mennesket kraft og hjelp til å makte dette. Det skulle de gjøre i egen kraft. Job, som var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde, sukket til Gud i sin nød under skyldbrevet, og sa: Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

Job 1, 8 og 14, 4. Ikke én var fullkommen ren etter samvittigheten, alltid var det noe i skyldbrevet som gikk dem imot. Men de trodde på profetene, de som profeterte om Jesus som skulle komme for å gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid. Hebr. 2, 14—15.

De trellet og holdt loven så godt de kunne, slik at skyldbrevet måtte gå dem minst mulig imot. Men synden i kjødet benyttet anledningen av budene, og derved at budet sa at jeg ikke skulle begjære, virket dette alskens begjærligheter. Loven gjorde synden i meg levende for meg, og derved at jeg ikke maktet å holde budene, ble jeg en overtreder og fikk et kraftig skyldbrev som gikk meg imot. Jeg var i kjødet, og de syndige lyster som vaktes ved loven, virket således i lemmene at jeg bar frukt for døden og var død i synd og overtredelser. Ef. 2, 1. Ja, det var et kolossalt skyldbrev djevelen hadde imot mennesket. For et godt budskap at Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham. Ap. gj. 10, 38.

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred. Ef. 2, 14—15.

Jesus var alltid salvet med den Hellige Ånd, og i denne kraft bar han seg selv frem som et ulastelig offer for Gud. Ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle avskaffet han, ved sitt kjød, den lov som kom med bud og forskrifter. For for en som er død, trenges det ingen bud og forskrifter.

Ved å avskaffe sin egen vilje, idet han gjorde Guds vilje, oppfylte han Guds lov, som var skrevet i hjertet og sinnet, og i dette ble han fullendt. Derfor ble han opphav til fullkommen og evig frelse for alle dem som i troens lydighet går den samme veien.

Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol. 2, 15. Jesus beseiret åndsmaktene og stilte disse åpenlyst til skue. Med enhver synd følger en ond ånd, og synd i gjerning kommer frem, idet en slik åndsmakt slipper til gjennom lystene i kjødet.

Et legeme uten ånd er dødt, og en ånd som ikke slipper til i et legeme, er kraftesløs. Verden er full av ondskapens åndemakter, som har beseiret menneskene gjennom lystene, og derved har disse ånder legemer som tjener seg og er onde.

Men Jesus som var fylt av den Hellige Ånds kraft, slapp aldri andre åndsmakter inn, men bevarte seg under vandringen alltid i Ånden. Som eks. står det skrevet om Jesus at han vendte tilbake fra Jordan, full av den Hellige Ånd, og han ble av Ånden ført om i ørkenen og i firti dager fristet av djevelen. Og Jesus vendte i Åndens kraft tilbake til Galilea, og rykte om ham kom ut over hele i landet deromkring. Luk. 4, 1. 2. 14. Hver fristelse ble besvart med kraftig nei til kjødet, og åndsmaktene sto der maktesløse og avvæpnet — og det så åpenlyst at de siden har vært til skue for alle slekter.

Ved en levende tro på denne store frelse kan også vi akte oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. Rom. 6, 11. Derved forvandles vi fra å være et skyldbrev til å bli et Kristi brev, innskrevet, ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på hjertets kjødtavler. 2. Kor. 3, 2—3. Ære være Gud for denne frelse og trøst.