Stevnereferat: Påske 1952 - Oslo

Påskestevnet.

Ved Guds nåde og styrelse var vi ca. 950 venner samlet til påskestevne i Oslo. Likesom de gudfryktige jøder ble samlet i Jerusalem til høytidene, blir nu vennene samlet til våre stevner fra alle kanter av landet, og fra Danmark og Sverige. Denne gang var det 35 venner fra Danmark og 14 fra Sverige.

Hva disse stevner gjennom årene har betydd for den enkelte bror og søster, og derved for menigheten i sin helhet, kan kun forståes stykkevis.

Etter hvert stevne hører vi det blir sagt: «Dette er det beste stevne jeg har vært på.» Kommer det bare av at det siste stevne er friskest i erindringen? Kommer det ikke også av «legemets vekst» siden forrige stevne? Jo, lovet være Gud, det er nettopp saken.

Ved eldstebrødrene, samt gudfryktige brødre ellers, flommet Guds lys over oss i de 3 stevnedager, til oppbyggelse og velsignelse for alle disse sannhetselskende mennesker.

På første møte talte br. Aslaksen om at Gud bor i et lys hvortil ingen kan komme, og at ingen kan se Gud og leve. 1. Tim. 6, 16 og 2. Mos. 33, 20.

En nybegynner kan heller ikke se en eldstebrors lys og leve. Men lyset skinner på deg stevne etter stevne, og enda lever du. Det kommer av at Gud på forunderlig vis regulerer det slik at du ikke ser dette lys så sterkt som det virkelig er. Når du har fått sant lys over noe, og så tror du har fått alt, da tar du skammelig feil. Den måten du tar det på i ditt forhold til det jordiske, viser kanskje at du lever i det rene tussmørke. Alt jordisk er intet i forhold til det himmelske. Det er derfor billig å være denne verdens lys. Det koster bare litt vanære, noen penger, klær, møbler osv. Har vi skikkelig himmelsk lys, reagerer vi ikke i det heletatt for noe jordisk. Jeg anbefaler dette til alvorlig granskning, hold nøye regnskap med all reageringen din.

Br. Bratlie talte bl. a. ut fra Rom. 12, 21. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode. Hvorledes ville det gå deg om du gjorde slik som det står i Skriften? (f. eks. Matt. 5, 39—42) Ble du tråkket ned av ugudelige mennesker? Du blir aldri tråkket ned ved å gjøre det gode. Overvinn det onde, med det gode. Vi skal ikke la oss tråkke ned, vi skal være overvinnere. Men har du de samme guder som dine arbeidskamerater, da blir du tråkket ned. Når du møter ondskap, tenker du: «Han fortjener ikke at jeg er god mot ham.» Men da er jo også du blitt ond. Du skal overvinne det onde med det gode.

Br. Aksel Smith talte bl. a. om at Guds kjærlighet var utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Rom. 5, 5. Vi sier at Gud er god mot oss, langt ut over det som vi har fortjent. Men hvordan er det når vi skal vise godhet mot våre medmennesker? Måler vi da ut til dem i forhold til det vi synes de har fortjent? Tar vi det på den måten som vi leser om i Matt. 18, 23—35? Flyr vi på vår medtjener og krever vår rett, etter selv å ha vært hos Gud og fått tilgitt alt? Da velter Gud all vår gjeld, all vår synd, over på oss igjen. — Det vi sår, vokser opp. Måtte det bli sådd ut Guds levende ord, så skal det spire guddommelige ting.

Br. Aslaksen talte senere i stevnet om at Jesus kom for å innføre noe nytt, og det nye var å leve for andre, bare for andre. Vi kan ikke si at Jesus levde for andre også, eller mest for andre. Han levde bare for andre, han tenkte bare på andre.

Du synes kanskje du er en helgen når du tenker litt på andre. Eldre trofaste brødre tenker en god del på andre. Hvis man er eldstebror i sannhet, ikke bare i navnet, tenker man nesten bare på andre. Når man er blitt fullkommen, tenker man bare på andre. 1. Kor. 10, 33.

Utenom det siterte var det mange vektige og dyptpløyende vidnesbyrd, fra brødre som kunne si: «Etterfølg meg, som jeg har etterfulgt Kristus.» Om ikke dette sies med ord, så sier ånden i vidnesbyrdet oss det. Ingen kan ta seg til denne salvelsen over vidnesbyrdet, den er en følge av livet. Mangler salvelsen, lider hele forsamlingen under det, selv om det som sies er rett og riktig.

Br. Riise nevnte i et av sine vidnesbyrd, at ved et stevne i Oslo hadde 2 av vennenes barn gått seg bort under en tur i byen. Da fikk de se 2 kvinner som de syntes så ut som om de var i menigheten, og ganske riktig, ved å følge etter dem, havnet de i lokalet. Slik er det i menigheten. Brødrene og søstrene bærer preg av gudsfrykt. De skiller seg ut, de er lys og salt. På ungdomsmøtet vidnet en rekke unge brødre med visdom og kraft. Helhjertede unge menn, som forakter verden, og flyr ungdommens lyster. Hvor på jorden vilde vi finne en slik ungdomsflokk? Den er et uimotsigelig bevis på menighetens livskraft, og på at den andre generasjon ikke er tilhengere, men etterfølgere. Av ca. 950 stevnedeltagere, var ca. 500 under 35 år. Det forteller meget. De unge trives sammen med de eldre, og de eldre sammen med de unge, alle er vi smeltet sammen i en ånd. Alle er vi brødre, og den enkelte er kun en bror blant brødre, og det er oss alle evig nok. Lovet og priset være Gud.

2. påskedag hadde vi et særskilt velsignet ekstra møte, hvor en del av de utenbys venner var tilstede. Vi ble formant til å ikke være fornøyd med at det så bra ut, men at det måtte være bra i hjertets innerste. All den ytre glans og herlighet som de religiøse beundret, ble grundig avslørt som hykleri. Det var ikke å se gudfryktig ut, som betød noe, men å være gudfryktig og sann tvers igjennom.

Gud være evig lov og takk for all den herlighet han har gitt oss under vanærens dekke.