Du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbaret det for de umyndige

«.... du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbaret det for de umyndige.»

Fortsatt fra forrige nr.

VI Partier. Hvem lager partier? Hvem finner det å være av det gode, og hvem finner det å være nødvendig, og hvem forsvarer og unnskylder den slags? Å — det er nok fornuften det også! Stikk imot Guds ord! Det må jo enhver som eier litt vett begripe, at det er såre godt og nødvendig. Guds ord, i sin evige visdom, står der helt forgjeves for slike personer. Gud har skjult det for dem i den majestetiske grad at de ikke er i stand til å se det trass i at det står der å lese innenat på deres eget morsmål. De fleste, ja de aller fleste, er altfor selvkloke til at den gode Gud, som så usigelig høyt verdsetter og finner behag i ydmykhet og enfoldighet, vil åpenbare den kolossale gode og herlige frukt av å avholde seg fra å danne eller gå inn i noe parti, eller endog å anerkjenne noe parti. Se f. eks. Gal. 5, 19—21.

VII Hvem har i den nye pakts tid gjeninnført tiendesystemet? Det gjaldt jo på Jesu tid også, for han kom under loven. Det bortfalt ved Jesu fullbrakte verk.

Du har vel ingen tvil nu om hvor den fristelsen til å innføre den gamle pakts bud igjen kom fra? Selvfølgelig fra vår arge motstander nr. 1: fornuften. Man regnet såkalt klokelig ut, at ved det fikk man inn mere penger enn ved de frivillige gaver fra de som gir seg helt, fra de som gir alt. Disse er nemlig i et sørgelig mindretall. Men så er jo sannheten den at frukten av ens arbeide ikke er blitt større heller.

Mere penger, det er en av fornuftens hovedpilarer. Det er da klart, at når det på den måten blir mere penger, da er det klokt, og dermed rett og godt. Akk og ve! for et kløktig resonnement! For en intelligens! I den franske oversettelse står det at han har skjult det for de intelligente!!

Nei — mine kjære — å tro, enfoldig som et lite barn, det er visdomsfullt.

VIII Motløshet. Ja, så underlig det enn kan høres ut, er også det egentlige opphav til motløshet å finne i fornuften. Når det gjelder det åndelige — er fornuften det dummeste vi har. Fornuften er svært så bra i det jordiske på mange måter, men når den skal prøve seg i det åndelige, gjør den bare dumheter. — — —

Den kan f. eks. si at det nok kan gå an for andre å få seier over synden, men ikke for deg. «Du vet vel hvor lenge du har forsøkt?» kan den si. «Du vet jo hva slags kar du er, du har da vel endelig så pass vett at du kan begripe at det aldri i verden vil lykkes for deg.»

Det er jo tydelig å se hva fristeren appellerer til???

IX Bekymring. Det er helt opplagt hva opphavet er. Man kan ikke med sin dumme fornuft forstå at det er noen som helst utvei, hvor hjelpen skal komme fra, hvorledes det skal kunne strekke til, hvorledes dette og hint i det hele tatt skal kunne gå godt.

Men den som er som en baby, er forskånet for alle disse unødige kvaler som den alminnelig lovpriste fornuft bringer. Den har ikke vett på å være bekymret.

Ære være Gud! — — —

X Kjærlighet. Å elske alle. Hvem utelukker kjærligheten? Og hvem slukker dens brann? Fiende nr. 1 gjør det. Man er da så pass intelligent at man med letthet finner ut at det ikke passer å elske denne eller hin som er både slik og slik. Å — den iskalde fornuften!

Gud er kjærlighet. Han viste sin kjærlighet mot oss da vi var hans fiender, da vi var ugudelige og usympatiske på alle sett og vis. Det er sikkert visdomsfullt å elske, ellers hadde nok ikke Gud gjort det, for han er også selve Visdommen. —

XI Utålmodighet. Fornuften frister oss også til utålmodighet. Den regner fort ut — ifølge sitt rikholdige innhold av dumhet — at det er bare uforstand å bli f. eks. i denne posten lenger, her hvor det er både slik og slik. Nei, hvorfor plages mere med dette? Si opp med én gang!

Ja, noe så tåpelig, og noe så freidig, som den fornuften!

Enn Guds ord da? Selveste visdommen! «Vær tålmodige, brødre!» «Tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning.» Jakobs brev. Fornuften setter seg over Guds ord, og feller den dom at det er klokt å løpe fra de forhold som ved tålmodighet må føre til fullkommen gjerning.

Men Guds visdom forteller meg at det er usigelig meget mere verd å nå fullkommen gjerning enn det er å slippe fra noen lidelser. —

XII Ikke forsømme å komme sammen. Fornuften er en stadig frister til å forsømme møter og stevner. Blant annet agerer den å være kristelig også, og sier som så: «Du har hørt så meget allerede, at hvis du bare lever etter det, behøver du ikke å reise for å høre mere.» Og mange andre «kloke» tanker har den å komme med, for den er ganske stor. — — Og dog er den dum nok til å glemme, at en hovedsak ved å komme sammen med de øvrige lemmer er nettopp denne at jeg der i særlig grad blir styrket til å leve etter det jeg har hørt og mottatt. —

Dette får være eksempler nok til belysning av denne sannhet. Men alt mulig er eksempler på dette. —

Vi har et meget slående, altomfattende ord om dette i Ord. 21, 30. Dvel lenge ved det.