Etter skriftene

Etter skriftene.

Paulus var betrodd evangeliet. 1. Tim. 1, 11. Han sier: «Jeg overgav eder blant de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv.» 1. Kor. 15, 1—11.

«Men forkynnes det om Kristus at han er oppstanden fra de døde, hvorledes kan da noen iblant eder si at det ikke er noen oppstandelse av døde?» V. 12.

Paulus var profet og apostel. Han sto urokkelig fast i det han ved åpenbaring mottok av Herren og overga til korintierne og oss. —

Her kan vi følge samme retningslinje og si: Forkynnes det om Kristus at «Gud fordømte synden i kjødet» (Rom. 8, 3), hvorledes kan da noen si at Gud ikke gjorde det? Eller i hvis kjød var det Gud fordømte synden?

I denne Guds fordømmelse og forkastelse av egenviljen som var i hans kjød, var Jesus selv hjertelig enig. Han kjente sin oppgave på jorden. Det var noe han skulle skaffe avveien og noe nytt han skulle innføre. Hebr. 10, 5—10.

Jesu vilje var i hans jordiske legeme. Derfor måtte han i kraft av en evig ånd, hvorved han ble unnfanget, uttømme sjelen (egenviljen) og frembære sitt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer, idet han gjorde sin himmelske Faders vilje. Derfor kunne Jesus si: Den som har sett meg, han har sett Faderen. For han var Faderens uttrykte vilje og billede i kjød. Joh. 14, 7—10.

I menigheten er det enn i dag apostler og profeter i Ånden. Disse står i en fast indre kontakt med Faderen og Sønnen og har åpenbaring og innsikt i Kristi hemmeligheter. Ef. 3, 5. De er istand til å omstyrte enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, 2. Kor. 10, 5, også den som reiser seg mot Rom. 8, 3, Hebr. 5, 7—10, Hebr. 2, 14—18, 1. Pet. 4, 1.

Dette er ord som er satt der, forat de som er vantro mot Ordet, skal snuble i dem og falle og skamslå seg. 1. Pet. 2, 8, Es. 8, 13—15. De er for selvbestaltede og gir seg av med å tyde skriftene med sitt eget hode. Måtte de dog akte på 2. Pet. 3, 16, 2. Pet. 1, 19—21, Åp. 22, 18—19.

Menigheten derimot er sannhetens støtte og grunnvoll, 1. Tim. 3, 15, fordi den tror på og holder fast ved evangeliet helt og fullt, tross de vantros verste skremmebilleder. De er faste som Sions berg i troen på Ordet.

En ting er å merke seg i dette: Det er en frivillig sak, mens det er nådens tid, å erkjenne og bekjenne at Guds ord er sant, og for dets skyld kvitte seg med sitt eget hjertes tankebygninger. Da blir Ordet stående i hjertedypet som et lys som skinner på et mørkt sted. Ved dette kan man bli omskåret på hjerte og øren og forstå Ordet slik som vi bør forstå det.

Noe helt annet og verre er det om du ikke vil gi slipp på dine tankebygninger mot Ordet. Du får nemlig da beholde dem inntil Kristi dag og av ham fortsatt for alltid bli utestengt fra det åndsliv troen på skriftene i nådens tid var istand til å ha ført deg inn i.

Forsoningsverket er deg ingen trøst for det åndsliv du her i nådens tid, ved din gjenstridighet, selv stengte deg ute fra.

La dog dette være for deg som Rubens bekk, hvor det holdtes store rådslagninger. Dom. 5, 16.

Å krenke de hellige skrifter, hvorved de som tror, føres inn i hans hellighet og renhet, er ensbetydende med å krenke Herren selv. Da farer man selv vill og er med på å føre dem vill som er ukyndige og ubefestede.

Se til at du ikke er med på å forkynne en annen Jesus enn han som skriftene vidner om.