Utrettelig.

Dette stemmer fullkomment overens med Peters ord om at vi har fått de største og dyreste løfter forat vi ved disse skal få del i guddommelig natur. Når han ikke blir trett, og vi så får del i hans natur, da blir jo heller ikke vi trette. Ære være Gud!

Dog har jo vi forkrenkelige legemer som blir trette. Men det er vår ånd, vårt hjerte og sinn, som ved Guds store nåde og kraft blir utrettelig i å gjøre det gode og utrettelige i å tåle og utholde det onde.

Hvor det naturlige menneske dog er snar til å bli trett og lei av sine medmennesker! Ja, trett og lei av både dette og hint! Man tåler nesten ingen ting av hverandre. For en elendighet! For en fiasko! Hvilken herlig kraft det er i evangeliet, som så fullt og helt kan frelse oss fra all denne fordervelsen!

Det som egentlig frelser og frir oss fra denne store ondskap som gjør at vi blir trett og lei av hverandre? Det er kjærligheten, Guds og Kristi kjærlighet, en fast, iboende fylde av denne kjærlighet. For — kjærligheten tåler alt, utholder alt, tror alt, og håper alt. Den er langmodig. Den tilgir 70 ganger 7 ganger, og den gjengjelder ondt med godt, fort vekk, i det uendelige. Den er velvillig, ja velvilligheters velvillighet. Ja, den holder det gående i det uendelige! Den kunne alltid si (uten å lyve): «Det skal være meg en sann fornøyelse.» For slik er dens vesen.

All synd kommer i grunnen av at man blir trett av noe. Man mister tålmodigheten og langmodigheten. —

Men hver den som har fått kjærligheten til odel og eie i sitt indre, han er og blir utrettelig i det gode på alle sine veier. Ære være Gud!

La denne utrettelighets utrettelighet være vårt første og nærmeste store mål! Utrettelighet i vårt hjerte og sinn. Ja, endog kroppen vil nok i noe mon bli styrket ved dette. Det blir en slags tilgift.