Salt

Salt.

«I er jordens salt, men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene.» Matt. 5, 13.

Saltet er en bevarende makt. Det får en dobbeltvirkning i mitt liv. I er jordens salt, sa Jesus til sine disipler. De skulle salte sine omgivelser hvor de kom hen, samtidig som det skulle være i dem en bevarende makt mot all verdensforråtnelsen. Det er skjøgen som har fordervet jorden med sin saltløse tale. Det var fariseer-skjøgen som hadde fordervet jødesamfunnet på Jesu tid. Det var mot dette disiplene skulle sprede det himmelske salt i tale og liv. Så lenge dette saltet fikk virke, hadde jødene sin besøkelsestid, og Gud holdt vredesdommen tilbake!

På Abrahams bønn svarte Herren: Dersom jeg i byen Sodoma finner femti rettferdige, da vil jeg spare byen for deres skyld. Men det var ikke mere salt igjen i Sodoma.

Var disiplene jordens salt, så er også vi vår samtids salt. Saltet fikk jeg første gang i meg da jeg utskilte meg fra alt og alle. Siden ligger saltets fortsettende kraft i min utholdelse i Kristi lidelser. Ved det liv som da kommer frem, skal jeg sprede det himmelske salt omkring meg — til stor glede for sannhetssøkende og sannhetselskende mennesker, og til stor forargelse og motstand fra saltløse fariseere!

Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver. Kol. 4, 6.

En slik tale er fri for smiger, og fra å tale etter menneskers tunge. Den er fri for alt tomt og innholdsløst prat!

«Så I vet hvorledes I bør svare enhver!» Ja, det vil saltet hjelpe meg til! I Salme 18, 26—27 står det om Gud, at mot den fromme viser han seg from, mot den rettvise viser han seg rettvis, mot den rene, ren og mot den forvendte viser han seg vrang!

Som Gud er, så blir også hans lover utført. Mot den fromme og rene krydrer jeg min tale med ærbødighet og underdanighet, jeg vet jo at hans fromhet og renhet er en følge av hans troskap. Mot den forvendte taler jeg som saltet lærer meg: svar dåren etter hans dårskap, og — som en grumset kilde og en utskjemt brønn er en rettferdig som gir etter for en ugudelig!

Bløtaktighet og feighet kommer på grunn av mangel på salt. Saltet gjør meg ikke hård, men bestemt og avgjort. Jeg blir sannhetens støtte og grunnvoll!

Saltet gjør meg ordholden!

Herren sa til Aron: «Alle hellige gaver som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt deg og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; dette er en evig saltpakt for Herrens åsyn.» 4. Mos. 18, 19. Når Herren strødde pakten med salt, så var det for å gjøre den ubrytelig! Og han holdt ord! Eders tale være ja, ja og nei, nei, sa Jesus. Det var saltet!

Hva jeg foresetter meg, foresetter jeg meg det på kjødelig vis, skriver Paulus til kor., så at der hos meg skulle være både ja, ja og nei, nei.

Så sant Gud er trofast, mitt ord til eder er ikke ja og nei!

Nei, hva han lovet, det holdt han, han saltet sine løfter!

Slik må også all vår tale og vårt vidnesbyrd i menigheten være! Gud var såre nidkjær for alteret i den gamle pakt, og er det også i den nye.

Min tale må være med saltets myndighet, så jeg ikke farer med samme revestreker som mange gjør ved å tale etter som det klør i øret. (Saltet svir!) Menighetens tale er vår tids salt!

Det er dyrebart ennu å få høre menn tale ut fra Guds trone, så det gnistrer lyn og torden over alt kjød. Åp. 4, 5.

Når dette saltet er borte, vil lovløsheten med all sin råttenskap bre seg med uhyggelig fart. Salig er den som heller lar det svi i nådens tid.