Utholdenhet

Utholdenhet.

Men I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, likesom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer. Luk. 22, 28—30.

Jesus roser dem fordi de har holdt ut med ham i hans prøvelser, og tilsier dem en herlig lønn for deres utholdenhet.

Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. Matt. 24, 13.

Det er jo ikke likegyldig hvordan vi tar det når vi holder ut. Vi ser de dårlige jomfruer, som selv mente de hadde holdt ut, men Jesus avviste dem med de ord: Jeg kjenner eder ikke. Likedan de som omtales i Matt. 7, 22—23, som mente de hadde beviser for sin utholdenhet i ham, idet de hadde talt profetisk og utdrevet onde ånder og gjort mange kraftige gjerninger ved hans navn; men de får det svar av Jesus at han aldri hadde kjent dem, fordi de gjorde urett. Det vanskelige er jo alltid å gjøre rett, og det er heri vi skal være utholdende. Ikke enhver som sier: Herre! Herre!, men de som gjør min himmelske Faders vilje. Innenfor er altså de som sier: Herre! Herre!, og gjør det som rett er; utenfor er de som også sier: Herre! Herre!, men gjør urett.

Vi kan også si det slik: Innenfor er de som tror på Jesus, elsker ham og derfor holder hans bud; utenfor er de som tror (død tro), men ikke elsker ham og derfor ikke holder hans ord. Joh. 14, 23—24.

Det er menneskets trang å få noe som kan sees, føles og tas på for å kunne tro. Derfor streber mange blant Guds folk etter det utvortes, det synlige — ikke etter hellig liv og gudsfrykt, men etter det som er stort i deres øyne, store forsamlinger med store predikanter som gjør store ting.

Men vi har et løp som skal fullendes, en vei som skal vandres skritt for skritt. Veien er Jesu fotspor, han som ikke gjorde synd, ikke fulgte den menneskelige trang, men gjorde Guds vilje, og som fikk det skussmål av Faderen at han hadde velbehag i ham. De som går denne vei, får rett til å komme inn, fordi de elsker ham og holder hans bud og har sin glede i å være ham til behag.

Her kommer alle formaninger til sin rett, all tjeneste i menigheten og all oppbyggelse ved samværene. For det gjelder å ikke bli trett, men holde ut i alle slags forhold og fristelser, i medgang og motgang, under mangel og overflod, når Herren synes nær, og når han synes langt borte, når han lutrer og renser og det synes som han plager en. Vi må alltid gjøre det vi vet er Guds vilje, fornekte vår egen vilje og stå fast i vår første fulle visshet inntil enden. Hebr. 3, 14.

Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Jak. 1, 12. Hele vårt liv, som består av alle slags fristelsesperioder, vil da ende i livsens krone.

Og da han hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. Hebr. 6, 15.

Ved tro forlot Moses Egypten, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige. Hebr. 11, 27.

Alle Guds helter er blitt eksempler ved å holde ut, og det er ingen unntagelse fra den regel i dag heller, det bør vi legge oss på hjerte. Rom. 2, 7. 2. Tess. 1, 4—5.

Å gi opp, er jo rene «galmannsverket». Om man har gjort aldri så stor en tabbe eller falt dypt i synd, så går det an å få vasket seg ren igjen. Kan man ikke klare det alene, så er det hjelp å få til rengjøringen. Alt er unevnelig meget, meget bedre enn å gi opp.