En ny skapning

En ny skapning.

2. Kor. 5, 17. Er vi i Kristus, da er vi en ny skapning; det gamle er borte — alt er blitt nytt. Og da får vi det inderlig godt.

Det er det gamle menneske med sine lyster og begjæringer, synd og ondskap som gjør at vi har det vondt. — Saul ble utvalgt til konge da han var ringe i sine egne øyne. 1. Sam. 9, 21. 15, 17. Han fikk et nytt hjerte, og Guds Ånd kom over ham. Men han tok det ikke nøye med å lyde Herrens bud. Han mente at han forsto det bedre selv, og gjorde etter sitt eget skjønn. Det gikk videre og videre — Gud forkastet ham som konge, Herrens Ånd vek fra ham, og en ond ånd fra Herren forferdet ham. 1. Sam. 16, 14. Da fikk Saul det vondt. Ved Guds forunderlige styrelse ble David ført til ham, og han spilte på harpe for ham. Da fikk Saul lindring, og det ble bedre med ham. 1. Sam. 16, 23. Men vi vet det varte ikke lenge, så var det like ille med ham igjen, og David, som han hadde fått kjær, begynte han å se skjevt til — inntil han tilslutt ville drepe ham. Det var altså ikke nok at han ved harpens vakre toner fikk lindring så det ble bedre med ham, for han ble ingen ny skapning så det gamle ble borte. Det bodde i hans hjerte, og ved hver ny, passende anledning bruste det opp igjen.

Slik også med oss — vi kommer i fristelse, og om vi ikke da fornekter oss selv og lider i kjødet, slik at vi dør fra det vi blir fristet til — så kan vi nok på en eller annen måte få litt lindring fra den forferdelige lidelse vi er i, og få det litt bedre også. Men er vi ikke kommet inn i Kristus og blitt en ny skapning, er det ikke lenge før vi har det like vondt igjen. Stadig kommer det noe som berører oss ille — stadig blir vi fristet der vi ligger an, og stadig får vi det vondt.

Må derfor Gud hjelpe oss at vi lar det hele gå i døden, blir ren i vårt hjerte og fylt med Guds Ånd! Da får vi det godt for all tid — og trenger ikke en David til å spille på harpe for oss for å få litt lindring i vår smerte. Nei, da kommer Jesus, og Faderen selv, til oss og bor hos oss. — Jesus begynner å åpenbare seg for oss, Joh. 14, 21—23, og vi får toner i vårt indre — mere vidunderlige enn all verdens musikk, og en trøst mere rik og velsignet enn noen er i stand til å gi oss her nede.

Det gamle er forganget — se, alt er blitt nytt!