Stevnereferat: Sommer 1951 - Nesbyen

Nesbystevnet.

Sjelden har vi opplevd et stevne hvor Guds ord er kommet så rikelig og allsidig frem. Vi kjenner at menigheten vokser seg sterk på høy og hellig grunn.

Stevnet fikk en kraftig og velsignet start da br. Aslaksen talte om troens Ånd. Når vi blir fylt av denne Ånd, går vi frem med stor frimodighet i all Guds vilje, fullt forvisset om at det skal lykkes. 2. Kor. 4, 13—14 og 3, 12.

På samme møte fremholdt han med stort alvor om de forskjellige tjenester i menigheten. Ingen må ha betrodde tjenester i menigheten uten at de har seier over synd. Har en ikke seier over synd, så blir det bråk og ugreier ved ens tjeneste, og slikt må ikke forekomme i den levende Guds menighet. Apostlene innsatte menn som Stefanus, fulle av den Hellige Ånd og tro, til å tjene ved bordene. «Om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, forat Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus.» 1. Pet. 4, 11. Det er forbrytersk å søke sin egen ære ved noen tjeneste i menigheten. Det er Gud som gir kraften, og han skal æres. Tjenester ved noen annen kraft og klokskap trenges ikke. Tjener en etter den nåde og kraft Gud gir, så blir ens tjeneste i Herrens salvelse og olje, og all slags fornærmelse og knirking blir borte. Det blir fredfullt og velsignet.

Br. S. Bratlie talte bl. a. om at en apostolisk forsamling består av slike som lar seg frelse fra alt det som den vanartede slekt ligger under for. Ap. gj. 2, 40 og 47. Skal vi bli frelst fra vreden, så må vi bli frelst fra de synder som gjør at Guds vrede kommer. Ef. 5, 1—6. «Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige; Noah vandret med Gud.» 1. Mos. 6, 7—9. Det var derfor Noah fant nåde for Herrens øyne. Vi må stå rene og uplettede fra synden og verden. Fil. 2, 12—15.

Ef. 4, 11—12. Det er ved Kristi legeme, som er menigheten, at Guds vilje skjer på jorden som den skjer i himmelen. Er vi i Kristi legeme, så er vi skyldig å vandre som han vandret. Derfor er menigheten den plattform hvorfra en i renhet og kraft kan stride mot alle samtidens synder. Gud være lov og takk for en slik plattform i denne tid da menneskenes syndemål snart er fylt.

Det ble nevnt et eksempel fra J. O. Smiths liv. Ombord i en av båtene hvor han tjenestgjorde, lå han en dag og hvilte middag. En befalingsmann, som regnet med at Smith sov, og at ingen så ham, kom inn i rommet. Han hadde en pose, og ned i den puttet han kjøtt, flesk og forskjellige saker fra byssen. Det hendte seg slik at denne mann som hadde stjålet disse saker, en tid etter brukte kraftig munn mot noen andre ombord. Smith, som kom gående forbi og hørte dette, sa: «Når en har rent mel i posen, kan en synge ut, men når en har både kjøtt og flesk i posen, så får en holde munn.»

Det er stort at vi har så mange brødre iblant oss som ikke har en tilstoppet munn p. gr. a. synder, men som fritt ut kan formane til gudsfrykt i alle retninger ut fra et rent og gudfryktig personlig liv. Dette fikk vi i rikelig grad se og høre på stevnet. Må menigheten alltid bevare denne plattform i lyset, så Herren kan åpenbare seg der med sitt urim og tummim. Vi forstår hvor overmåte verdifull denne formaningens tjeneste, som er den sanne apostoliske tjeneste er, når vi vet at den opphører overalt hvor en glir vekk fra et seirende liv. Deres forkynnelse blir da et formaningsløst og budløst evangelium med blodet og nåden som et dekke over all troløsheten. Men vil en ikke omvende seg i sannhet, så blir hele ens liv en protest og hån mot både nåden og blodet. Får blodet virke slik som Kristus har bestemt, så renser det oss fra all synd og troløshet og fører oss inn i en hellig vandring i lyset. Forkynnelsen av nåden er falsk om den ikke fører frem til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden. Tit. 2, 12.

Mot avgudene ble det gått kraftig tilverks på stevnet. Alt hva vi søker utenom Gud og ser som noe stort, er avgudsdyrkelse. Vokt eder for avgudene, står det. Lyst til penger, lyst til god mat, lyst til fine hus og møbler, beundring av vakre personer og menneskers begavelse osv. er avgudsdyrkelse. Beundringen av seg selv er kronen, toppmålet på avgudsdyrkelsen. En stilltiende beundring av seg selv er det mange som har foran speilet. Æresyken er en vesentlig del av avgudsdyrkelsen.

I 5. Mos. 32, 12 står det så velsignet: «Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed Gud var med ham.» Slik vil Herren ha det. Det ble også lest fra Es. 2, 10 og videre. Etter br. Aslaksens kraftige tale om avgudsdyrkelse ble den store forsamling enig om heretter å ha det som i vers 18: «Og avgudene — med dem er det helt forbi.»

På stevnets siste møte var det særlig mange som vidnet. En bror tellet til 132 vidnesbyrd. Om kveldene var det ungdomsmøter, som sikkert blir av evighetsverdi for mange som fikk sitt gjennombrudd der. Særlig gledelig er det for de eldre å se at det ikke er noen utdøende menighet, men at etterslekten følger etter med liv og lyst. Det vokser frem en hel liten hær av unge brødre med Guds kraft og visdom. «I hellig prydelse kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød.» Salm. 110, 3.