Den apostoliske tiden

Den apostoliske tiden.

Det blir ofte sagt: Må Gud gi oss på ny å oppleve den apostoliske tiden. — Da tenker man omtrent bare på helbredelser og tegn og under; men når vi leser apostlenes forkynnelse, så har det svært liten plass i deres forkynnelse. Vi skal ta frem noen eksempler på den apostoliske tiden.

Les Paulus’ avskjedstale til de eldste i Efesus. Ap. Gj. 20, 17—38. «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod! Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer!»

Paulus vil at vi skal sammenligne de kommende arbeidere med ham selv som formante natt og dag hver enkelt med tårer. Det er den apostoliske omsorg for hver enkelt som må frem, for at leiesvennene og ulvene kan blottes. Men hvem vil bli utsatt for en slik apostolisk omsorg? Nei, de er vanskelig å finne. Hvor er vi så i dag?

Vi er der apostelen sier: De har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. 2. Tim. 3, 1—5. Vi lever i den tid da de ikke tåler den sunne lære, men etter sine lyster tar seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de har vendt øret bort fra sannheten og vendt seg til eventyr. Kap. 4, 1—5.

Så fort man formaner, så roper de kristne: Trelldom! — Ja, du kan tro at de ulvene og disse som ville lokke disiplene etter seg, følte seg i trelldom i nærheten av Paulus, og likeså den flokken som vender øret bort fra sannheten og til eventyr. Den overfladiske ånd kjenner seg i trelldom under Paulus’ formaning med tårer. Slik hører vi i dag at de roper:

Forkynn Kristus! når de blir formant. — Ja, måtte vi få frem igjen den apostoliske måten å forkynne Kristus på.

«Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. For dette arbeider jeg og, idet jeg strider ved hans kraft, som virker i meg med styrke.» Kol. 1, 28—29.

Ja, men det er jo av nåde, sier du. Ja, vi må også ha frem igjen den apostoliske måten å forkynne nåden på.

«For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden.»

«Tal dette og forman og irettesett med all myndighet!» Tit. 2, 11—15. «Dette vil jeg at du skal innprente, forat de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.» Kap. 3, 8.

På dette vis må vi da komme inn under loven? Nei, ikke vi som er født på ny og har fått Kristi kjærlighet utøst i våre hjerter. Vi kommer inn under Jesu bud, som han ved den Hellige Ånd ga sine apostler, Ap. Gj. 1, 1—2, og som Paulus hadde slik omsorg for at han sier: «Jeg byder deg for Gud, som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, som vidnet for Pontius Pilatus den gode bekjennelse, at du skal holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.» 1. Tim. 6, 13—14.

Vi kan jo ikke gjøre noe i egen kraft, sier du. Nei, det har vi ofte vært vidne til når predikanten i egen kraft har strevd og maset for å få Ånden over seg og forsamlingen. Det meste han har oppnådd, er et sjelisk følelsesliv. Men vil du holde Kristi bud, skal du ikke mangle kraft, for både Faderen og Sønnen skal ta bolig hos deg. Joh. 14, 23.

Du som er så redd for trelldom og gjerningskristendom, dette var noen prøver på den apostoliske tiden og deres måte å forkynne Kristus og nåden på, og de eksemplene kan mangfoldiggjøres. 1. Pet. 1, 17—19 og 2, 24. Du som er så redd for trelldom, mon det ikke ville være bra å få frem igjen den gamle apostoliske trelldommen? Her har du et eksempel:

«Jeg løper da ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» 1. Kor. 9, 26—27.

Frem igjen med den gamle apostoliske tiden da falsk frihet var bannlyst. Enten må legemet ditt være i trelldom, eller så blir din ånd i trelldom. Rom. 8, 10 og 13. Du kan aldri få frihet for begge delene. Ditt legeme må nu være fremstilt som et Gud velbehagelig offer, Rom. 12, 1, inntil vi får vårt barnekår, vårt legemes forløsning. Rom. 8, 23. Da får vi et herlighetslegeme som svarer til vår levendegjorte ånd. Da først blir det slutt på all slags trelldom. Herlige håp for dem som nu går den trange vei til livet.