Omsorg i lønndom

Omsorg i lønndom.

Den kjærlighet som Paulus utviste, rekker langt. Han bad uavlatelig.

I Fil. 1, 3—4 sier han: «Jeg takker min Gud så ofte jeg kommer eder i hu, idet jeg alltid når jeg beder, gjør min bønn for eder alle med glede.» Se også Ef. 1, 16—17 og 1. Tess. 1, 2. Til broderkjærlighet trengte de ingen formaning.

Nu spørs det om vi ber for dem vi kommer i hu. Først takker for samfunnet med disse dyrebare brødre fordi de elsker sannheten og er trofaste. Deretter ber at de må få sine begjæringer oppfylt, at Gud må styrke og hjelpe dem osv.

Når vi har det slik, så kan vi si at tankelivet hviler ved Herrens barm. Det er noe annet enn å tenke at han er slik, og hun er slik, og så la nag og avind tumle i tankene.

Dyrebare lodd å be på denne måte, først takke og deretter forbønn ettersom jeg kommer de enkelte i hu. — Ved dette liv blir alt hykleri domfelt i tanke og sinn. Når broderskapet er sådan i det skjulte, hvordan vil da ikke sammenkomstene bli. Ond mistanke og bitre røtter blir borte.

La oss gjøre oss flid for å komme i hu. Først takke og be for de hellige, og siden for dem en taler med eller hilser på og videre alle mennesker. Her må vi bevare Ordet om tålmodighet skal gjerningen bli fullkommen, ellers fristes en til vantro og utålmodighet og mister seiersprisen. — «For I trenger til tålmod, forat I, når I har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovt.» Hebr. 10, 36.