Læremestre - fedre

Læremestere — fedre.

«Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, ettersom I vet at vi skal få dess tungere dom!» Jak. 3, 1.

En som er lærer, må vite, være overbevist og stå ansvarlig for det han sier; for idet han underviser andre, har han tatt på seg ansvaret for at hans elever (dersom de er tro) skal komme til det rette mål ad den vei læreren har stukket ut.

Vi kan spørre: Er alle de lærere, som gir seg av med å være det? Har de myndighet fra Gud til å være lærer? Gud satte i menigheten noen til hyrder, noen til lærere. Gud satte! Han var seg det bevisst! Han gjorde det ikke på måfå eller tilfeldig. Han satte en ansvarlig person til den tjenesten — en som først og fremst hadde ansvar for at Guds ord ble gjennomført i sitt eget liv og derved fikk en myndighet i sin ånd. Jesus talte som en som hadde myndighet, ikke som de skriftlærde. Ansvaret virket at han levde Ordet.

Også etter kjødet kan man synes det er stort å være lærer, en tilfredsstillelse å bli sett opp til som en lærer i gudsfrykt. Det er noe å trakte etter, mener man. Kjødelige lærere er uten ansvarsfølelse for sine medmennesker. Hovedsaken for dem er å ta seg godt ut i kjødet. De har også vanskelig for å ta med et personlig vidnesbyrd.

«For om I og har ti tusen læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre.» 1. Kor. 4, 15. En lærer bør også ha omsorg for sjelene. Kan hende sjelene står undrende: Hvor er den hjelp jeg skulle få av den og den som legger frem bud på bud og regel på regel? Jesus var det brød som var sendt ned fra Gud for å gi verden liv. Her er mønster for enhver lærer. Vi er skyldige å sette livet til. 1. Joh. 3, 16.

Jeg er tørst, å, om det var noen som kunne vederkvege min sjel med livets vann. Jeg er fremmed, å om det var en som hadde et varmt faderhjerte som tok imot meg. Jeg er naken, syk og i fengsel, og i hjertet er det et skrik om hjelp. Hvor er ansvaret og omsorgen fra ham som talte så sant om Guds rike? Hvor er kjærligheten som omfavner sjelen? Matt. 25, 34—46. Paulus hadde erfaring. Han sier i 1. Kor. 4, 16: «Jeg formaner eder derfor: Bli mine etterfølgere.» Hva i? Jo, i det å få faderomsorg. Her er noe å strekke seg ut etter for noen hver, for når alt kommer til alt, så er det særlig dette som trenges.

Det som I har gjort mot en av disse mine minste, det har I gjort imot meg. Gå inn til min Herres glede. Men mange skal komme på hin dag og si: Når så vi deg hungrig osv. Nei, du så nok ingen hungrige, du så bare din egen storhet i alt det Gud hadde gitt deg av nådegaver. Gå bort, I som gjorde urett.