Skjulte Skatter

Aldri noensinne tørste

Februar 1951

Aldri noensinne tørste.

Joh. 6, 35.

Dette er et vidunderlig uttrykk for det opphøyede liv som Jesus Kristus har kalt oss til å leve i denne verden. Hvem kaller han til dette dyrebare liv? Hver den som kommer til ham og tror på ham. Se Joh. 6, 35.

Aldri noensinne tørste, d.v.s. aldri noensinne savne noe som helst, aldri noensinne være misfornøyd med noe som helst, alltid finne seg til rette, alltid under alle omstendigheter være i hvile i Gud. Aldri noensinne en mislyd! Alltid seier, selv om alt står på hodet, ja selv om alle djevler er løse. —

Ved nøyere ettertanke skjønner vi klart og tydelig at det kan sies med rette at all synd kommer av at man ikke er tilfreds med det man har og er, man tørster etter noe, savner noe, er misfornøyd med noe eller noen. Tenk bare etter! Man har da ikke hvile i sitt indre, og derfor drages og drives man til å synde, både i tanker, ord og handlinger. Forsøk bare å nevne én eneste synd som ikke kommer av dette! Du kan ikke. Det lar seg ikke gjøre.

Ved å ettertenke dette kan man ane dybden i, og rekkevidden av, Jesu ord: «Aldri noensinne tørste.»

Ære være Gud! for slik en gjennomgripende frelse!

Det er vel ingen ting som er mere betegnende for en synder, enten han er verdslig eller religiøs, enn dette: stadig vekk misfornøyd og utilfreds, både med dette og hint, både med denne og hin. Deres motto er nærmest: Alt er galt. Det skulle være annerledes, og det skulle være annerledes, det er forkjært, og det er forkjært, det passer ikke, og det passer ikke, det kan umulig gå an, og det kan umulig gå an.

Men når man for evig har fått slukket sin tørst i Kristus Jesus, blir det slik: Det er godt, og det er bra, takk og pris, takk og pris, det greier seg, og det er nok, det er for meget, og det er for godt, alt for godt. Takk og lov og pris og evig ære!

Da først kan man etterkomme formaningen: «Takk for alt.» Ellers vet man bare at man burde gjøre det, men det er bare det at man er ikke istand til å gjennomføre det fordi man i sitt innerste vesen er full av misnøye.

Hvor usigelig godt det da må bli for enhver som kommer til levende tro på Kristus, slik at han aldri noensinne mer kommer til å tørste — —.