Evig trøst

Evig trøst.

«Er det da noen trøst i Kristus,» sier Paulus i Fil. 2, 1. Ja, høylovet være Gud for den rike og velsignede trøst vi har funnet i Jesus Kristus! Han har gitt oss en evig trøst og et godt håp. 2. Tess. 2, 16. Han trøster våre hjerter og styrker oss i all god gjerning og tale, v. 17. Et menneske som mangler trøst, er svekket både i gjerning og tale, men såsant vi forblir i Kristus, så skal vi aldri komme i den situasjon at vi mangler trøst. «Jeg er full av trøst, jeg er overvettes rik på glede under all vår trengsel,» sier Paulus i 2. Kor. 7, 4. Er vi i Kristus, så kan vi ikke komme i en eneste vanskelighet, fristelse eller prøve uten at vi er rikelig trøstet innerst i vårt hjerte.

Vi har et kjød hvor det ikke bor noe godt, men vi har den velsignede trøst at det kan hengis i Kristi død og at det ikke behøver å få makten over oss.

Vi har den trøst at ingen kan gjøre oss ondt såfremt vi legger vinn på det gode. Hans øyne er over oss, og hans ører er vendt til vår bønn. 1. Pet. 3, 12—13. — Herren trøstet Josef på forhånd med et syn, så når han ble solgt til Egypten og kastet ned i en brønn, kunne han ta det med ro, fullt vitende om at det bare var en etappe på veien mot fyrstetronen. Han kunne også derfor bevare sitt hjerte i godhet hele tiden, og omfavne sine brødre i kjærlighet når han møtte dem igjen.

En velsignet trøst er det at Herrens vei er fullkommen med oss, og at alle ting skal tjene oss til det gode. Vi forarges ikke over forhold og personer, da vi vet at alle ting er Guds tjenere til vårt evige gagn. Når han dypper oss ned i noen trengsler og vanskeligheter av og til, så er det bare for å få oss mere rene enn vi er. Vår trøst er at vi er på veien og kommer alltid nærmere målet.

«Den trøst som skriftene gir,» sier Paulus i Rom. 15, 4. Ja, hvilken trøst har vi ikke i skriftene? De lyser opp på all vår vei. Til evig tid står hans ord fast! Det er en trygg og sikker grunn hvor vi kan bygge vårt livs bygning. Ja, hvilken trøst å ha en slik grunn å bygge på, når vi vet at alt annet skal omstyrtes og forgå.

Vi har en kraftig trøst i skriftene når det gjelder de kommende tider. Guds ord sier oss gang på gang at vi intet har å frykte, men tvertimot skal vi oppløfte våre hoder og glede oss i forventningen av Kristi snare komme. Ikke et hår skal krummes på vårt hode uten etter hans vilje, og vår livslengde er nøye bestemt. Vreden skal bare komme over de ugudelige, men herlighet, ære og fred skal bli de gudfryktige til del. Det er Herren som sier dit og ikke lenger, når det gjelder krig og alle slags hendelser i verden.

Simeon ventet på Israels trøst, Luk. 2, 25, og det er bare Jesus som kan trøste i sannhet bade det jordiske og det åndelige Israel. «Du arme som er bortrevet av storm, som ingen trøst har funnet! Se, jeg legger dine stener i blyglans og bygger din grunnmur med safirer. Ved rettferdighet skal du bli grunnfestet; vær langt fra angst, for du skal intet ha å frykte, og fra redsel, for den skal ikke komme nær til deg!» Es. 54, 11. 14. «Jeg, jeg er den som trøster eder; hvem er du at du frykter for et menneskebarn, som skal bli lik gress.» 51, 12. «Juble I himler, og fryd deg, du jord! I fjell, bryt ut i frydesang! for Herren trøster sitt folk, og over sine elendige forbarmer han seg.» 49, 13. — «Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.» 40, 1—2.

Es. 40 ble lest opp i det jødiske parlament i Jerusalem første gang de var samlet etterat Israel var blitt en selvstendig stat. Nu er tiden inne da Herren skal velsigne dem og trøste dem i deres eget land. Det merkelige er at Herren også har flyttet dem vekk fra gråtemuren, hvor de har utøst sin gråt og klage i årtusener. Denne klagemur står nu på arabisk område. «For du folk som bor i Sion, i Jerusalem, du skal ikke bli ved å gråte . . .» 30, 19. — «Så sier Herren: Hold opp med din gråt, og la ikke dine øyne felle tårer mere! Du skal få lønn for ditt arbeid, sier Herren, og de skal vende tilbake fra fiendens land. Og det er håp for din fremtid, sier Herren, og barna skal vende tilbake til sitt land.» Jer. 31, 16—17. «Som en mor trøster sitt barn, således vil jeg trøste eder; i Jerusalem skal I få trøst.» Es. 66, 13.

Jerusalem har alltid vært sentrum for jødenes lengsel når de har vandret om i utlendighet. «Neste år i Jerusalem,» har de sagt til hverandre når de har ett av påskebrødet, og ved denne tanke er håp og glede kommet i deres hjerte midt under forfølgelser og lidelser. Nu har Herren begynt å trøste dem, og trøsten blir fullkommen ved Jesus, Messias.

Vi kjenner også at vi kan ikke trøstes ved noe utenom Kristus og menigheten, det himmelske Jerusalem. Om vi ble tilbudt alt utenom dette, så ville det være tomt og hult.

«For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren. Trøst da hverandre med disse ord!» 1. Tess. 4, 16—18.

Ja, for en velsignet trøst! Om kort tid vil basunen lyde, og så skal vi for evig være sammen med Kristus og de hellige. Ja, vi kjenner oss så igjennom trøstet ved dette, at i all vår trengsel blir det ingen trengsel.

«Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud! For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.

Men lider vi trengsel, da er det eder til trøst og frelse; trøstes vi, da er det eder til en trøst som viser seg kraftig i tålmod under de samme lidelser som vi lider; og vårt håp om eder er fast, da vi vet at likesom I har del i lidelsene, skal I og ha del i trøsten.» 2. Kor. 1. 3 — —.

«Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbillede.» Rom. 15, 5.