Mildhet

Mildhet.

Åndens frukt er . . . mildhet . . . I kjødet er det noe hårdt, urimelig og ubarmhjertig. En av Åndens virkninger i vårt sinn og vesen er mildhet. Derfor kunne Paulus skrive: «men vi var milde iblant eder.» 1. Tess. 2, 7. Og likeså: «Men jeg, Paulus, formaner eder ved Kristi saktmodighet og mildhet.» 2. Kor. 10, 1.

I 1. Tim. 5, 1 står det: «Tal ikke hårdt til en gammel mann.» Det motsatte blir jo å tale mildt til ham. I 2. Tim. 2, 24 har vi en bemerkelsesverdig rettesnor: «en Herrens tjener må være mild imot alle.»

Dette betyr dog ikke at det bare skal være mildhet, for det står blant meget annet av samme sort skrevet: «så se da Guds strenghet og godhet.» Men enda mindre skal det bare være strenghet. En Herrens tjener må blant annet absolutt ikke være vredladen eller voldsom. Tit. 1, 7.

Saken er den at alle mennesker er mest vant til hugg og slag fra alle kanter, til hård og urimelig behandling, tiltale og bedømmelse. Just derfor har det å møte mildhet slik en kraftig, velgjørende og underfull god virkning. Kjødet kan ikke produsere denne herlige Åndens frukt, men nok noe surrogat som kan likne det, og spesielt da i utide. — — —

Vi har et dyrebart ord om mildheten i Tit. 3, 1—3: «Minn dem om . . . ikke å spotte noen, ikke å være stridslystne, men milde, og vise all saktmodighet mot alle mennesker, for også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende træler av mangehånde lyster og begjæringer, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre . . .»

Så vi har ingensomhelst grunn til å være hårde, urimelige, ubarmhjertige og spottende, mener han. — — —

I Ordspr. 25, 15 finner vi et overstadig godt og kraftig ord om mildhetens nesten utrolig store virkninger. Og det er jo nettopp virkningene som har levende interesse. Hør: «Ved saktmodighet blir en fyrste (en sterk person!) overtalt, og en mild tunge knuser ben,» (de hårde, sterke ben!)

Hvilket overfladisk menneske skulle vel komme på den tanke, eller hvilken hård og ubarmhjertig eller hissig mann eller kvinne? Men det er dog så! Det er et vidunderlig faktum! Jeg var en gang, i særdeleshet, det tause og beundrende vidne til virkningen av en broders milde tale til et medmenneske. Jeg glemmer det aldri hverken i tid eller evighet. Ære være Gud! for den opplevelsen. — — —

Den som blir møtt og betjent med slik mildhet blir liksom overrumplet, for det er så uvant. Han smeltes og knuses. Hans hårde ben blir likesom malt stille og sakte, men støtt og jevnt, til benmel. Alt blir så inderlig godt. Han vet så å si ikke av det før det er gjort.

Mildhet er altså en benknuser-maskin. Dens ydeevne står i forhold til den mengde av godhet som Gud har fått skape i den enkeltes indre. —

Måtte det bli store mengder av den i manges hjerter! — — —