Fred

Fred.

«Fred etterlater jeg eder, min fred gir jeg eder.» Joh. 14, 27. Jesus var bare fred den tid han var på jorden sammen med sine disipler. Nu skulle Jesus gå herifra, men den fred som han hadde, etterlot han seg. Min fred gir jeg eder.» Jesus gikk omkring i byer og landsbyer, alltid med denne fred i seg. Nu overleverte han denne fred til disiplene, noe mere velsignet kunne han vel ikke etterlate seg. Dette var det disiplene arvet etter Jesus. Ved denne fred ble det gitt dem ny rustning til å stå imot det onde. Derfor kunne de synge lovsanger når deres føtter var bundet til stokken. Ap. gj. 16, 24—25.

Dette var Jesu bønn, ikke å ta dem ut fra verden, men bevare dem fra det onde. Joh. 17, 15. Vi kjenner denne fred i oss ved å avstå fra synden, fra lyster og begjæringer. Ved å fornekte oss selv, kommer denne Guds fred over oss. «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» 2. Kor. 5, 17. Alt blir nytt ved å beholde Kristi fred. Hjemmet blir nytt, arbeidsplassen blir ny og menigheten blir ny. I motgang og prøvelser har man denne fred. Må vi derfor avlegge alt som vil tynge oss så at denne Jesu fred kan bli oss rikelig til del.

I Kol. 3, 15 leser vi: «Og Kristi fred råde i eders hjerter, den som I ble kalt til i ett legeme, og vær takknemlige!» Der sier apostelen at Kristi fred skal være den rådende. Når denne fred blir rådende (styrende) i menigheten og over alt hvor vi ferdes, så vil det bli slik som Jesus ber om, ikke at disiplene skulle bli tatt ut av verden, men bli bevart fra det onde.