Undre dere ikke

Undre eder ikke.

«Det er da underlig at dette skulle hende,» sies det ofte når ting man ikke hadde ventet, kom inn over livet. Men i 1. Pet. 4, 12, 13 formanes vi til ikke å undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse.

I Rom. 8, 29 står det om dem som Gud forut har bestemt til å bli likedannet med Sønnens bilde. Videre leser vi i Hebr. 2, 10 at det var gjennom lidelser Gud fullendte vår frelses høvding. Sønnen ble altså likedannet med Faderens bilde gjennom lidelser. Det var til slike som var forut bestemt til å bli likedannet med Kristus, at Peter skrev den ovenfor siterte formaning. Men ble Jesus dannet og fullendt gjennom lidelser, så er det vel ingen annen vei for oss heller? Dette var det Peter mente.

Du som kjenner i ditt hjerte at du er utvalgt til å bli Jesus lik, undre deg ikke over at Gud fører deg på forferdelig vis, slik at du kan gjøre Klages. 3, 1—9 til dine egne ord. Gud hudstryker hver sønn han tar seg av, og det er for tuktens skyld vi tåler lidelser. Så lenge vi undrer oss over de ytre og indre trengsler som livet bringer med seg, som om det hendte oss noe underlig, så har vi ingen virkelig forståelse av Kristi verk og hans verk i oss. Den som undrer seg, venter på «bedre tider», men den som venter på «bedre tider», blir skuffet. På denne måten kommer vi aldri til ro, slik at vi får utnyttet den prøvelse vi for øyeblikket er oppe i.

Vi må snarest mulig få oppgjort dette med oss selv, at trengslene og lidelsene snarere vil tilta enn å avta, og at utgangen av en trengsel antagelig er inngangen til neste trengsel. Når vi har oppgjort dette med oss selv, en gang for alle, da blir det slutt med å vente på «bedre tider». Vi er nu kommet til hvile og har fått arbeidsro og kan konsentrere oss om det ene nødvendige.

Når nu trengslene kommer, så synes vi ikke det er noe underlig, men finner det selvfølgelig og rimelig ut ifra den bestemmelse Gud har med oss. Nu gjør Gud Akors dal (ulykkens dal) til en håpets dør (Hoseas 2, 15). Akors dal blir døren inn til Kristi herlighet, for lider vi med ham, så skal vi også herliggjøres med ham.

For de fleste mennesker, også troende, blir Akors dal kun en gjennomgang fra elendighet og til større elendighet. Sur, bitter og ond går man inn i trengselen, og enda verre kommer man ut fra den. Akors dal er jo ikke i seg selv Kristi lidelser, men den bringer oss inn i dem, i og med at vi er tro mot Åndens virkninger i trengselen. Trengselens hensikt er jo å føre oss til våre fiender, og noen annen hensikt har heller ikke medgangens dag for en Jesu disippel.

Hva må vi altså være levende interessert i under prøvelsene? I å slippe billigst mulig? I at den blir så kortvarig som mulig? Nei! Vi skal alene være interessert i å finne og drepe flest mulig av våre fiender, innen de forskjellige trengselsnådetider er forbi. Hver trengsel har sin egenart og bærer i seg sin spesielle mulighet til frelse. En mulighet som antagelig ingen av de etterfølgende trengsler tilfulle kan gi oss. De har en annen oppgave, og bærer andre og nye muligheter i seg. Hvor er det da ikke om å gjøre å utnytte enhver prøvelse, stor eller liten, til bunns.

Få er de som ser Guds nåde i prøvelsenes ild, slik at de kan gå gjennom ilden med et takknemlig hjerte. Baktalelsens ild, misforståelsens, sykdommens ild, økonomiske vanskeligheters ild er alt sammen ild av nåde. Vi hadde altså ikke fortjent å komme i den ovenfor nevnte ild, men Gud er god og nådig og lar oss ikke få etter fortjeneste. Hvor stor nåde det er å få gå gjennom Akors dal, forstår vi når vi betenker at uten hver eneste en av de trengsler som har møtt oss, og heretter kommer til å møte oss, ville ikke frelsesverket kunne blitt fullbyrdet i oss. Det vil igjen si at om Gud var «så snild» at han lot oss slippe billigere nu, så måtte vi inn i den store trengsel siden, om vi på den tid var i legemet. Gud plager oss ikke unødig, derfor kan vi være forvisset om at selv den minste prøve eller fortredelighet har sin bestemte oppgave, og er nødvendig om Kristi bilde skal komme helt og fullt frem i oss, så vi blir uten flekk eller lyte.

Summen av hele vårt liv med alle dets trengsler og lidelser blir da: nåde, nåde, alt er av nåde.