Matoffer

Matoffer.

«Når noen vil ofre et matoffer til Herren, så skal hans offer være fint mel, og han skal helle olje på det og legge virak ved.» Vers 1.

Gud sender oss prøver i livet av forskjellige arter. Disse prøvene er det om å gjøre å ta vare på, for det er de som er så verdifulle og danner det guddommelige liv i oss. Men det er nokså alminnelig at man ikke tar vare på prøvene, d.v.s. man kan ikke beholde dem for seg selv, men er snar til å meddele dem til andre. Da får en ikke selv det utav det som en kunne ha fått hvis en hadde gjemt det inntil prøven hadde fått virket det den skulle. Hvis en meddeler det for tidlig til andre, så kan en kjenne at det blir ikke mat for dem som hører. Hva kommer det av? Jo, prøven har ikke fått gjort sin gjerning i meg enda. Det er ikke knust til fint mel! Kornet går jo igjennom kraftige prosesser før det blir til fint mel. Det blir knust og siktet og tjener deretter som føde. Således også med de tingene vi går igjennom. Der blir vi knust, d.v.s. der hvor Gud prøver meg, der holder jeg ut inntil hans gjerning i meg er fullbyrdet på det punktet. Og her gjelder det å finnes tro mens en befinner seg mellom kvernstenene, da blir det til føde først for meg selv og så for andre.

Her skal det troskap til; for en vil gjerne ha noe å meddele, og så vil en ha meget å meddele også, og så forteller en da i detaljer fra ende til annen og våker omhyggelig over at en får alt med. Men vi leser i vers 2: Så skal han bære det (det fine mel) frem til Arons sønner, prestene, og presten skal ta en håndfull av det, av det fine mel og av oljen osv.

Her kan vi se at av det fine mel skulle presten ta bare en håndfull og ofre. Og slik kan vi kjenne det er også. Hvis vi meddeler for andre alt det vi gjennomgår i dette eller hint, så gir vi bort det som skulle være mellom meg og Gud. Ja, men skal vi ikke fortelle det vi opplever da, kan vi spørre? Jo, men ikke til enhver tid og ikke hvor som helst og ikke alt man har på hjerte. Når man dekker et bord med mat, så bærer man ikke inn på bordet alt man har i skapet, men det som passer til måltidet, og av disse ting igjen bare en del. Derfor hører en ofte at «vi har mere ute». Slik må de kjenne det som mottar beretningen, at du har mere igjen når du slutter. Da har du gitt dem en håndfull.

Paulus sier til Gal.: La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre og bærer avind imot hverandre. Gal. 5, 26.

Det er meget tom ære som søkes idet man skal berette om Guds virkninger; men det blir ikke føde for dem som hører. Du er kanskje blitt prøvd i fattigdom og har sett Guds godhet og hjelp i mange underlige ting. Ja vel! Søk ikke tom ære av det for å høste beundring. Det er noe Gud har betrodd deg. Styrk dine medmennesker med det når det passer, og gi dem etter behovet. Stå ikke foran en hel forsamling og fortell alt du har opplevd, når det ikke passer inn i det øvrige. Å gi en håndfull i rette tid, det er kunsten.

«Dersom du vil ofre et matoffer av førstegrøden til Herren, så skal du ofre aks som er ristet over ilden, nyhøstet korn som er knust, det skal være ditt matoffer av førstegrøden.» Vers 14.

Her kan vi se at førstegrødeofferet kunne være aks som var ristet over ilden og knust. Det kan passe bra. Det er jo ofte en hører nyfrelste mennesker som har mange opplevelser de forteller om. Det er likesom ingen ende på hva de opplever. Det er jo veldig velsignet å høre på, om det ikke er så visdomsfullt når det kommer fra en sådan. Men etterhvert som tiden går, så kommer visdommen, og mengden av sådanne beretninger blir mer tilpasset.

Alle dine matoffer skal du salte, du skal ikke la det fattes på salt i ditt matoffer; for saltet hører til din Guds pakt, til alle dine offer skal du bære frem salt, vers 13.

Nei, la det aldri fattes salt på det vi ofrer. La det ikke være noe som smaker av tom ære og som egger en annen til å overgå det en selv har fortalt. Nei, la oss sørge for å salte offeret, så bevares det friskt og bæres videre hen og dufter av virak.