Hvorfor er du i trengsler?

Hvorfor er du i trengsler?

«De som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lyster.» Rom. 1, 21—26.

Når Gud overgir mennesket til dets lyster, da er det slutt på å nyte livet. Til å begynne med kan mennesket nyte i sine lyster, men siden blir de slaver under sine lyster. Da blir lidelsen stor. Slik går det når en elsker skapningen fremfor skaperen.

Omtrent alle mennesker søker Gud for egen vinnings skyld. Israel led under trelldommen i Egypten, og de ville gjerne til et land som fløt med melk og honning. De priste Gud når han reddet dem av farene, men da de kom inn i landet og kom til ro, ble de så opptatt med alle Guds velsignelser at de glemte Gud. Da overga Gud dem til deres fiender, og når Israel kom i nød, søkte de Gud.

På samme vis er det med omtrent alle som påkaller Gud. I sine jordiske trengsler roper de til Gud, og Gud lar seg finne og velsigner dem. Og vi kan se mange som holder seg nær til Gud som syke og fattige, men blir de friske, eller de får en 10—15 tusen i gasje, får de så mange muligheter at kjødets planer fortrenger aldeles samfunnet med Gud. Livet i Gud dør ut. De dyrker skapningen og ærer ikke og takker Gud, og påny må Gud overgi dem i trengsler.

«Ær Herren med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling! Så skal dine lader fylles med overflod og dine persekar flyte over av most.» Ord. 3, 9—10.

Guds løfter var at hvis de holdt hans bud, skulle han avvende sykdom og velsigne deres inngang og utgang. De skulle ikke ta til låns, men låne ut osv. Gud har ikke forandret seg. Om menneskene ville ære Gud og prise ham som Gud også med førstegrøden av all sin avling, da kunne de leve i denne verden som Adam i Paradiset. Enkelte opplever også denne sannhet. Slike kan riktig nyte livet. De ugudelige med dårlig samvittighet og syndevaner kan ikke nyte livet, selv om de har penger, hjem og helbred. Det finnes ikke fred for den ugudelige. Men den som ærer og priser Gud og tror Gud til velsignelse, han har en god samvittighet og fred i hjemmet. I det gode forhold kan han nyte livet, og en må si: Se, hvor store ting Gud har gjort for ham. Kanskje han før har vært i all elendighet.

Det er stort å se Guds gjerninger på den måte, men likevel har han ikke søkt Gud annet enn til jordisk vinning. Han er et jordisk paradismenneske. 1. Kor. 15, 47. Noe helt annet er det å være Jesu disippel — å bli åndelig.

Jesus oppfylte loven, så han burde jo hatt den største jordiske herlighet, men han var full av piner og hadde ikke det han kunne helle sitt hode til, og apostelen sier: «Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus.» Hebr. 3, 1. Og Jesus sier: Vil noen være min disippel, så må han oppgi alt og hate til og med sitt eget liv.

Se, dette er å gi seg til Gud. Ja, hvor få det er som har gitt seg til Gud. Men de som gir seg til ham, kan han gjøre store ting med. De blir likedannet med hans Sønns billede, og alle ting tjener dem til gode. Rom. 8, 28—29.

For å bli et paradismenneske må de kjødelige lyster ofres, men for å bli likedannet med Sønnen, må paradismennesket ofres. Da kommer du til blodets vidnesbyrd og blir Jesu brud. 1. Joh. 5, 6—8. Vi kan si at paradismennesket har ved Guds nåde funnet sitt liv her i verden. De kan nyte livet i Guds velsignelse, men så har de ikke noe løfte om å være med i tusenårsriket. De har ikke noe til gode. De blir blant dem som først blir levende igjen etter de tusen år er til ende, Åp. 20, 5, og kommer på den nye jord. Åp. 21, 1—4. Men Jesus sier: Den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. Det blir å følge Jesus. Det er bruden, det nye Jerusalem. De blir frelst ifra den store trengsel og får være med i tusenårsriket og styre med Jesus. De har vært disipler og er blitt utdannet. Den utdannelsen har kostet dem ild og lidelser, ja, livet.

«Det är till eder fostran, som I fån utstå lidande.» (Hebr. 12, 7. Svensk overs.) Den sønn han tar seg av, den tukter han. Derfor skal vi ikke undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse, som om det hendte oss noe underlig. 1. Pet. 4, 12—13.

Disse prøvelser kan bli sykdom, fattigdom, ulykker osv. Men det er stor forskjell på å komme i slike prøvelser fordi en ærer skapningen fremfor skaperen og å komme i dem for å bli dannet til likhet med Sønnen. 1. Pet. 4, 15. Det er ikke lett for andre å dømme om grunnen til dine prøvelser, men du må selv prøve deg. Pred. 9, 1—2. Mange går omkring og sutrer og beklager sin stilling. Disse forstår ikke Guds arbeid med seg, men søker paradisherligheten. Anderledes er det med disiplene — de som skal dannes — de roser seg ikke bare av håp om Guds herlighet, men også av sine trengsler, da de vet hva de virker, Rom. 5, 2—3, og de vet at alle ting tjener dem tilgode.

Vi har et forbillede i Abraham. Han gikk ut i tro, og det skulle tro til, for han visste ikke hvor han kom. Men vi ser han hadde bare fordeler av det. Han ble rikere og rikere. Han trodde Gud for en sønn — en tro det går ry av, men enda er det jo bare til fordel for hans liv i denne verden. Men så sier Gud: «Ta din sønn din eneste, ham som du har kjær.» Der kunne det nok være en fare for at Abraham kunne få Isak — Guds velsignelse — mere kjær enn Gud. Nu måtte han ofre også Isak — velsignelsen. Der kommer han til blodets vidnesbyrd, og først da kan Gud si: «For nu vet jeg at du frykter Gud.» 1. Mos. 22, 12. Det er når hvetekornet dør, at det blir oppstandelsesliv. Og Abraham satte sitt håp til oppstandelsen fra de døde. Hebr. 11, 19. Han slo seg ikke tilro med sin paradisiske herlighet, men bodde som fremmed i lovet land og ventet på den stad Gud var byggmester og skaper til.

Det var først når Abraham ofret sin oppnådde velsignelse — når han kom til blodets vidnesbyrd — at Gud sa: «Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes.» Slik er det og med oss. Det er de hvis tro det går ry om, når de forteller hvorledes Gud har grepet inn i deres liv til frelse fra laster og sykdom og fattigdom, men skal de bli til velsignelse for andre, må de oppgi alt. Da må de ikke bare ha vannets vidnesbyrd, men også blodets. Og disse er det som alltid er fulle av den Hellige Ånd, for Ånden vidner med vannet og blodet. 1. Joh. 5, 5—8. Disse går inn i Kristi død og lever ikke lenger selv. Gal. 2, 20. Dette er bruden, som er Jesu make. De skal få være med i opprykkelsen, og når Jesus oppretter tusenårsriket, og i all evighet. Fil. 3, 10—14.

Derfor må du ikke søke Gud bare til jordisk velsignelse, men gi deg som leret i pottemakerens hånd. Da får du fremtid og håp.