Tro og fornuft

februar 1950

Tro og fornuft.

«Den rettferdige, ved tro skal han leve.» Hebr. 10, 38. Det er ved tro den rettferdige lever. Det betyr ikke bare at han har fått evig liv ved troen på Sønnen, men han lever sitt liv ved tro. Det vil si at han tenker i tro, taler i tro, og handler i tro. Vår tanke, tale, og handling utgjør jo vårt liv. De fleste som mener seg å leve for Gud, lever sitt liv etter sin fornuft og forstand. Slike gjør Guds vilje så langt det synes dem forstandig, og går aldri utover fornuftens grense. Men så forvandles de heller ikke til å bli åndelige mennesker, de er og forblir naturlige mennesker, som tjener Gud «så godt de kan».

Men vi er kalt til å følge Jesus, troens opphavsmann og fullender. I denne etterfølgelse er det vi kommer inn i Kristi lidelser, og blir gjort lik med ham i hans død. Fornuft og forstand kan ikke bringe oss inn i døden med Kristus, det er det kun troen som kan gjøre. Kristi død ligger utenfor forstandens og fornuftens grenser. Når derfor troen leder oss inn i døden, så skriker forstanden og fornuften ut i protest, når vi overskrider deres grenser.

Når vi overskrider nevnte grense, kommer vi inn i Kristi lidelser, og her uttømmes naturmennesket med all sin forstand og fornuft. Lovet og priset være Gud for denne veldige frelse ut ifra den første Adam, og inn i den annen Adam.

Men blir vi nu uten forstand og fornuft? Nei, langt ifra. Men vi får en forstand og fornuft som er aldeles underordnet troen. Vi finner det nu fornuftig å tro Gud og forstandig å gå ut på hans løfter. Vi er blitt som barn, for slik har barna det. Skriften sier at det er den som tror, som æren hører til, og det er ikke vanskelig å forstå.

Å gå ut, uten å vite hvorhen en kommer, det er tro. Som Abraham å ofre løftets sønn, det er tro. Noa bygget en ark på den tørre jord, under menneskers latter og spott. Han var varslet av Gud om det som ennu ikke var sett. Det var tro. Mon tro om ikke hans fornuft og forstand skrek i protest over slik en «galskap»? Men han vågde å gå ut over deres grenser, og fikk det vidnesbyrd at han vandret med Gud. Dette er helters vei, Guds helter. Hører ikke æren heltene til? Tro er mandig gjerning. Den som tjener Gud etter forstand og fornuft, han blir forstått. Men den som blir forstått, over ham kommer ingen vanære, for han beholder sin skikkelse. Det står om Jesus at han ikke hadde noen skikkelse, og heller ingen herlighet. Derfor var han foraktet og forlatt av mennesker. Den vanære som der kom over Kristus, kaller vi for Kristi vanære. Det var troen som brakte ham den, hans lydighet mot sin tro. Kristi vanære kom også rikelig over Paulus. Hør hva han bl. a. sier: «Vi er dårer for Kristi skyld, vi blir spottet, vi er blitt som utskudd i verden, en vemmelse for alle, inntil nu.» Les 1. Kor. 4, 8 og flg. Alt dette kom over Paulus, fordi han levde i tro. Den som lever i tro, blir ikke forstått, og den som ikke blir forstått, får vanæren over seg. Når menneskene prøver vår tro, og gjerningen av vår tro, med sin menneskelige fornuft og forstand, så finner de ut at både vår tro og vår gjerning er dårskap. La oss nu leve den korte tid som er igjen til opprykkelsen, i tro som Kristi dårer. Vi blir ikke forstått og anerkjent av forstandsmenneskene, men Gud forstår og anerkjenner oss. Likeledes forstår vi hverandre stykkevis i Kristi legeme, og der vi ikke forstår, dømmer vi ikke.

Så vandrer vi da videre i tro, som Kristi dårer, lykkelige og fredfulle under vanærens dekke. Aldri lar vi oss hindre hverken av vår egen eller andres fornuft, men er i alt lydige mot troen.