Trives - vantrives

Trives — vantrives.

«Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» Ordspr. 11, 25.

Når en ikke trives, da er en av grunnene den at en ikke velsigner. Og når en ikke selv blir lesket, er det fordi en har unnlatt å leske andre.

«Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget, for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» Luk. 6, 38.

Gud gir oss sin frelse og sine nådegaver forat vi skal arbeide med dem — oppbygge hverandre, og gi dem videre til menneskene. — Når vi har fått syndenes forlatelse og mottatt den Hellige Ånd, så frelses vi fra syndens makt ved at vi i troen på Jesus Kristus fornekter begjærene som kommer fra kjødet. Og når vi stopper alle disse krav, begynner vår helliggjørelse. Men helt fra den ringe begynnelse har vi noe å gi.

Vår vekst og fremgang i Jesus Kristus er avhengig av det vi virker, gir og yder av tid, penger, oppofrelse, medfølelse, barmhjertighet osv. M. a. o. innsatsen avgjør størrelsen av den herlighet (velsignelse) vi er kommet i besittelse av. Jo mere vi frelses, desto større blir den velsignelse vi råder over, og jo mere vi gir av denne velsignelse, jo mere frelses vi. «Hvert sted I treder på med eders fot, skal høre eder til.» 5. Mos. 11, 24. — «Den som karrig sår, skal karrig høste, og den som sår med velsignelser, skal høste med velsignelser.» 2. Kor. 9, 6. Da blir det kronår, trivsel, sunnhet, fred og glede.

Du kan godt seire over baktalelse, løgn og mange ting, og være pen og pyntelig når du kommer og går til og fra en fast oppsatt rute — ja, som en klokke kan du være i presishet, men allikevel vantrives du og er nær ved å vansmekte midt i all nøyaktigheten. Du må ikke glemme å velsigne og leske andre, ellers vil du selv tørke inn og bli en særling midt i menigheten.

Mange trives godt når inntekten er sikret, hagen velstelt, kundene tilfredse, familien fornøyd og maven forsynt. Men vi forstår at det skal ikke meget til for å ødelegge den herligheten så en vantrives.

Mange mennesker roper høyt hver om sin kjærlighet, men hvem finner vel en trofast mann? Ordspr. 20, 6. Nei, en lever seg selv midt i all gudsdyrkelsen. Man roper høyt om sin kjærlighet, mens splittelsen og egenkjærligheten florerer.

Tiden vi lever i, er mørk og særpreges av vantro og avmakt. Ukjærlige, upålitelige, umilde er menneskene, og de elsker sine lyster høyere enn Gud. 2. Tim. 3, 1—5.

La oss brødre, med nidkjærhet elske budene — det største her i verden er å gjøre Guds vilje — så vi kan velsigne og gi menneskene det de trenger, en levende tro!!!

Peter og Johannes var på vei opp til templet til bønnens time, og da en vanfør som ble lagt frem, bad om almisse, sa Peter: Se på oss! Den vanføre gav akt og ventet å få noe av dem, men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn — stå opp og gå! Ap. gj. 3, 1—9. — At Peter og Johannes hadde en levende tro, gjorde dem i stand til å gi noe. Jeg synes jeg ser den lykkelige mottager stå og gå og springe omkring og love, takke og prise Gud.

Måtte våre liv være preget av kjærlighet og tro, så vi kunne forløse, helbrede, bringe liv og håp til mange av vantro og synd bundne mennesker, så Jesu og apostlenes liv også på dette område ble åpenbaret ved oss som tror.