Læren om håndspåleggelse

Læren om håndspåleggelse.

I Hebr. 6 ser vi at det finnes en lære om håndspåleggelse, samt at denne tilhører begynnelsesgrunnene som vi formanes til å gå forbi. Dette betyr selvsagt ikke at den er feilaktig, men at vi ikke atter og atter skal dvele ved den i det uendelige.

La oss nu imidlertid se på den:

Ved håndspåleggelse blir noe godt fra Gud, all god gaves giver, meddelt (gitt), så som den Hellige Ånd, Ap. gj. 8, 17 og 19, 6 — nådegaver, 1. Tim. 4, 14 — 2. Tim. 1, 6 — helbredelse, Mark. 16, 18 — Ap. gj. 28, 8 — nåde og kraft til en bestemt tjeneste, Ap. gj. 6, 3—6 og 13, 1—3 — visdomsånd, 5. Mos. 34, 9 — verdighet 4. Mos. 27, 16—23.

Herren har velbehag i den som hendene blir lagt på, se 3. Mos. 1, 4, derfor skal man ikke legge hendene på hvem som helst, og enda mindre til hva som helst, til hvilken som helst gave, Ap. gj. 8, 21.

Just derfor har vi formaningen i 1. Tim. 5, 22, til ikke å være snar til å legge hendene på noen.

4. Mos. 27, 21 viser at den som kommer til håndspåleggelse, han kommer til doms, så den som skal legge sine hender på, må ha sin «urim og tummim» i orden (lys og fullkommenhet), og bruke dem. Læren blir da denne:

Den som legger hendene på, står som et slags mellomledd mellom Gud og mottageren, i kontakt med de himmelske krefter, goder og gaver og velsignelser, og er en slags betrodd fullmektig. Når han legger hendene på vedkommende da er det bestemt at han skal meddeles de goder det dreier seg om.

Den som man ved håndspåleggelse vil meddele noe, han mottar da dette ved tro til Gud og ved tillit til den som legger hendene på.

Forutsetningen for at det skal lykkes, må da nødvendigvis være at vedkommende mottager er i den tilstand han bør være for å få angjeldende gode gave (eller gaver).

Og dette igjen forutsetter at formidleren har bedømt personen, og bedømt ham riktig, at han har fulgt formaningen: «Vær ikke snar til å legge hendene på noen.»

5. Mos. 34, 9 er et av de tydeligste og kraftigste ord som viser at man ved håndspåleggelse formelig legger fra seg velsignelsen. Den overføres helt sikkert, så sant det foregår med rette!!!

I denne forbindelse passer det godt å ta med: «Hva I løser på jorden, skal være løst i himmelen . . .» Matt. 18, 18. Disse «I» som dette sies til, er Guds medarbeidere med «urim og tummim».