De faste grunnvoller

De faste grunnvoller.

Abraham ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. Hebr. 11, 10.

Det er synden som gjør oss svake og urolige og ustøe. Når den kommer bort, blir vi faste og urokkelige og fulle av fred. Derfor formanes vi til å komme til den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud. Så blir vi oppbygget som levende stener til et åndelig hus. Det var dette hus Abraham så hen til og satte sin lit til. Alle de hellige i den gamle pakt led under synden og urettferdigheten. Salm. 119, 158. 2. Pet. 2, 8. Esekiel 9, 4 og 9. De satt i sine telt og frydet seg over den tid da synden skulle ta slutt, Joh. 8, 56, og denne frelse åpenbares. Se 1. Pet. 1, 10—12. — De døde alle salig i denne tro, og Gud skammer seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud, for han har gjort en stad ferdig til dem. Hebr. 11, 13—16.

For å bli en levende sten i denne stad må all ondskap og all svik og hykleri og avind og all baktalelse avlegges. 1. Pet. 2, 1. Litt ondskap i en eller annen form, og du blir forkastet som byggemateriale; litt svik, litt hykleri, litt avind, litt baktalelse, og du kan ikke brukes. Kommer du i menigheten besmittet av en eller annen synd, det kan være ganske lite, et upassende ord, et hastig svar, og du er urolig og blir dømt. Der Jesus er hjørnesten, går det nøye for seg. Vi må være uten mén, uten brist, uten flekk, da først er vi en velbehagelig og brukbar sten. Skal denne bygning være fast, må hver sten, stor eller liten, også være fast. En synd er det samme som et svakt punkt.

Jesus ble den utvalgte og kostelige hjørnesten fordi han ikke gjorde synd, og i hans munn ble det ikke funnet svik. Han skjelte ikke igjen når han ble ut skjelt, truet ikke når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig. 1. Pet. 2, 22—23. Ja, slik var denne dyrebare hjørnesten i praksis. Han var fast og urokkelig og seiret i alle fristelser. Ingen fikk ham ut av likevekt — ikke engang selve Satan. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 9.

Det var for vår skyld han led alt dette, og etterlot oss et eksempel. 1. Pet. 2, 21. Så blir da det glade budskap forkynt oss, men kommer oss først til nytte når vi tror på det og er lydige mot det, for det er troens ord, det som vi forkynner. Rom. 10, 8. Løftene er eldgamle og klare og tydelige. Veien er banet, verket er fullbrakt. Men hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret? Es. 53, 1.

Eder som tror, hører æren til, men for de vantro er den sten som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnesten og snublesten og anstøtsklippe. 1. Pet. 2, 7. Og salig er hun som trodde, for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren. Luk. 1, 45.