Sin lyst hadde han i menneskenes barn.
Ved Jesus er alt blitt til i verden, og uten ham er intet blitt til av alt det som er blitt til, Joh. 1, 3; men hans lyst var til menneskene. Mennesket var den ypperste av alle Guds skapninger og ble skapt i Guds bilde.
Ved hjertets opplyste øyne forstår vi at Guds tanke er å føre mennesket frem til full frelse og til å få del i guddommelig natur. Gud er en ånd og usynlig for mennesker, men han åpenbarte seg i Jesus Kristus, som sa: Den som har sett meg, har sett Faderen. Joh. 14, 9. Ingen har noensinne sett Gud, den enbårne Sønn som er i Faderens skjød, han har forklaret ham. Joh. 1, 18.
Gud har sin store lyst i å få frem sin natur i menneskene og åpenbare seg for verden på den måten.
Ingen har noensinne sett Gud, men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss. Den som bekjenner at Jesus er Guds sønn, i ham blir Gud og han i Gud. Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham. 1. Joh. 4, 12, 15, 16.
Guds tanke og lyst er å gi mennesket del i sin natur, sitt vesen, sin kjærlighet og sin makt og gjøre det rikt på himmelske verdier, og å gjøre det lykkelig og glad for evig.
Menneskets tanke og lyst derimot står til verden og de ting som er i verden, og det store er å bli rik på alt det som er i verden. Med det følger også ære og makt og alle muligheter til verdslig glede.
Mens Gud har lyst til menneskets udødelige ånd for å frelse den, så har mennesket lyst til det forkrenkelige og forgjengelige som skal forgå. Dette har de lenge etter at de har omvendt seg, og de fleste troende kommer aldri bort ifra det.
Guds arbeide går derfor ut på å løsrive den troende fra verden og det som er i verden og å gi ham kjærlighet til menneskene. Gud gir troen, og vår tro er den seier som har overvunnet verden. Og får så Sønnen frigjort oss, så blir vi virkelig fri. Det kommer da frem et menneske som er langt mere glad i Åndens frukter og Kristi dyder enn all den nydelse som verden kan by på, ja som i sannhet har omvendt seg og lært å verdsette riktig det man har å gjøre med. Det blir lovprisning for det himmelske og forakt for det som er av jorden.
Franz av Assisi møtte en dame som skjelte ham ut fordi han gikk så nøysomt kledt. Han hørte på henne uten å si noe. Da hun var ferdig, bøyde han seg dypt for henne idet han sa: Takk edle frue, du lærer meg ydmykhet. — Ham hadde Gud fått omvendt så han forsto hva som hadde verdi her i livet. Og istedet for å skjelle igjen, takket han for hjelpen, for han fikk virkelig hjelp. Han var løst fra sitt «jeg» og fine klær og elsket sitt medmenneske. Han aktet det for bare glede å komme i fristelse, for det brakte ham bare seier og triumf, og han lot damen smake Kristi kjærlighet. La oss ta lærdom av dette, brødre.
For alt det som er i verden, kjødets lyst, øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.