Kjærligheten er livet

Kjærligheten er livet.

For Gud er kjærlighet. Han er livet. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Joh. ev. 1, 4. Vår storhet og verdighet i Gud måles etter hvor meget vi har av Guds kjærlighet. Så meget som vi har av Guds kjærlighet, så meget veier vi i Guds vektskål. Så meget har vi av Gud, som er kjærlighet. Jesus sier i Matt. 13, 12: For den, som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den, som ikke har, fra ham skal endog tas det han har. Hvor meget har vi? Vi har akkurat så meget som vi elsker Gud. Det er: Så meget som vi gjør hans vilje. I Joh. 2. br. 6. står: «Dette er kjærligheten at vi vandrer etter hans bud.» Derfor går det helt naturlig slik at den som har, han får mer og mer del i Gud etterhvert som han vandrer etter Guds bud. Han griper det evige liv mer og mer, idet han gjør Guds gjerninger i kjærlighet.

Betingelsen for at vi skal få mer, er den at vi forut har noe. Og dette noe er kjærlighet virksom i tro. I Rom. 2, 6—7 står: «Han, som skal betale enhver etter hans gjerninger: dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.»

La oss derfor til enhver tid våke og be og ta rikelig til oss av Guds ord, som er det brød som vi lever av, så vi i en villig ånd gjør Guds vilje! Og det så meget mer som vi forstår at Jesu gjenkomst er nære for døren. Vi vet at det er fortalt om apostelen Johannes: Da han var gammel og ikke lenger kunne gå til de kristnes forsamling, lot han seg bære derhen og ropte ut bare de ord: «Mine barn! Elsk hverandre!»

Vi forstår at når den store apostel Johannes, som hadde et så hellig liv og derfor hadde så usigelig meget som han kunne forkynne og bære frem av Guds rikes verdier, og så meget som han nok visste om av forhold i menigheten, som han kunne påtale, og enda ikke nevnte et eneste ord om det hele, men alene ropte ut en slik hjertelig formaning til å elske hverandre, da var det fordi han var klar over at når vi elsker hverandre, da kan intet ondt komme inn i oss og heller ikke noe ondt komme mellom oss; men kjærligheten ville bringe idel godhet og frelse og fremgang for den enkelte som for menigheten.

Derfor: Må vi se livet således som Johannes så det, så vi lever således! Da vil menneskene ennu mer enn hittil si om oss: «Se hvor de elsker hverandre!»

Allikevel var det nok ingenlunde Johannes’ mening at menigheten ikke behøvde formaning i detaljer, veiledning og tukt. Han visste at Gud hadde satt arbeidere i menigheten, som skulle ta seg av disse gjøremål, hvorved de skulle holde menigheten ren og føre den frem mot målet. Men saken er at Johannes klart så hvor dødsens alvorlig det var at kjærligheten i alt var den drivende makt, og at uten kjærligheten var alt forgjeves. Den som elsker den annen, har oppfylt loven. Rom. 13, 8.