Tro - vantro

Tro — Vantro.

«Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5, 4—5. — Men det står at det var for vantros skyld de gamle ikke kom inn i landet. 5. Mos. 1, 34—36 og Hebr. 3, 19.

Vantro er altså det største hinder for å komme inn i landet — Guds hvile. Derfor står det også i v. 12—13: Se til, brødre, at det ikke i noen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud; men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, for at ikke noen av eder skal forherdes ved syndens svik. —

Enhver synd — såvel som enhver dyd — ledes av en ånd. Vi forstår da hvor fryktelig og djevelsk pågående den vantroens ånd må være når vi oppfordres til å formane hverandre hver dag, så lenge det heter idag. — Når nådetiden er ute, heter det ikke lenger idag. Et helt folk, ca. 800 000, kom ikke inn i det landet som de var lovet, p. g. a. at de var besatt av denne ånd. Forholdet er ikke bedre i dag, selv menneskene i verden ser hvordan Guds folk er herjet av vantroens ånd. Kiv og strid, splittelse og bekymring er alminnelig. Det er så lettvint å si: «Jeg har alt i Jesus! Når jeg har ham, behøver jeg ikke noe mer i denne verden!» — Ja, når prøvelsene kommer, vil det vise seg hvor meget en har i ham.

Bitterhet, angst, selvforsvar og forfølgelse — livsforsikringer og alle verdens metoder for å sikre sin alderdom tyder just ikke på at en er overlesset med tro, og at Jesus er blitt alt for en. — I lite troende, sa Jesus til disse bekymrede menneskene som bare tenkte på hva de skulle ete og drikke og hva de skulle kle seg med. — Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift! Matt. 6, 25—34.

Det de vantro har sin største bekymring og møye med, gir Gud sin venn i søvne. Salme 127, 2. Slutt med å be lange bønner til Gud om at ditt jordiske arbeide må lykkes, så inntektene kan strekke til. Men begynn å kjempe og stride i dine bønner for brødre og søstre og andre som lider og har det ondt. Gjør rettferdighet imot dem, så vil Herrens velsignelse regne over deg. «I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder», sa Jesus til sine disipler. Joh. 15, 14.

Når en ferdes rundt i by og bygd, hører og ser en de uhyggeligste utslag av vantro. Man tror mer på nederlag enn på seier over synden. Seire og ligne Jesus anser man som en Satans lære, som vil frata Jesus hans ære og forringe hans frelsesverk. Som en ildebrann legger svære skogstrekninger øde, legger vantroens ånd alt Gudslivet øde hvor den får slippe inn.

En stor og kjent forkynner sa forleden: «Det beste av alt er vedvarende å kunne bli hos Jesus. Det kan vi bare ved stadig å gå til ham med alle våre nederlag.»

Det var altså den eneste måten å kunne forbli hos Jesus på. — «Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten.» «Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.» 1. Joh. 2, 4 og 6. — Det er noe annet enn «alle» og stadige nederlag.

Vantroens ånd forvrenger Guds ord så en blir ond, og derved forherdes ved syndens svik.

Troen vår kan ikke prøves på annen måte enn når vi fristes og har vanskeligheter. Holder vi ut i fristelsen, står troen sin prøve, og denne tro er det som er kostelig i Guds øyne. 1. Pet. 1, 6—7.

Brødre! la oss formane hverandre hver dag imot vantroens ånd. Bare en bevisst og klar kampstilling til den kan forhindre at vi selv blir beseiret eller besmittet av den. Og la oss be Gud inderlig om å fylle våre hjerter enn mere med en fylde av ånd og kraft og en levende tro.

Jesus led døden i kjødet, og i denne tid bad han meget og inntrengende til Gud — ja til og med med sterke skrik og nødrop. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Hebr. 5, 7.

Vi trenger å gjøre det samme. Og — som Jesus, så også oss. Ære være Gud! Han hører de oppriktiges ydmyke bønner. — Den dag jeg ropte, svarte du meg, du gjorde meg frimodig, i min sjel kom det styrke. Sal. 138, 3.