Troens strid

Troens strid.

«I elskede! mens jeg gjorde meg all flid for å skrive til eder om vår felles frelse, så jeg meg nødt til å skrive til eder med formaning om å stride for den tro som én gang er overgitt til de hellige.» Judas brev 3. v.

Disse som Judas skriver til, var bevart for Kristus Jesus ved at de var overgitt troen på Guds makt til frelse; men for å beholde troen måtte de stride, ellers gikk de tapt av det de ved troen var lovet å komme i besiddelse av. Tro og gjerning må følges ad; for tro uten gjerninger er død. «Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig? Abraham, vår far, ble han ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hams gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene, og Skriften ble oppfylt —.» Jak. 2, 17—23.

Den som strider for å gjennomføre i sitt liv, og ved sitt liv, det som Guds ord sier, på den går Skriften i oppfyllelse, og den får del i det sanne liv, Kristuslivet. Dette er det mange kristne ikke forstår eller vil vite av. De mener det er trelldom å stride fordi det koster på, de vil ha Kristuslivet uten at det skal koste dem noen forsakelse og lidelse, de vil overkledes uten først å avkledes. 2. Kor. 5, 4—5. I oppstandelsen, om ikke før, vil de som har tatt det slik her i livet, oppdage det forferdelige bedrag de har levet i; men da er det forsent.

Likesom det lå Judas på hjerte at menigheten ikke måtte la seg dåre av en forkynnelse som ikke førte til troens lydighet, så ligger det også oss på hjerte å formane til det samme. Når man i årevis har hørt sannhetens ord og ikke tatt imot det, så det er blitt til seier over synd, og kraft til liv og tjeneste, da er det fare for å slå inn på en avvei og slå seg til ro med at Gud ikke vil la meg gå fortapt.

«Men da I nu vet alt, vil jeg minne eder om at Herren, etterat han hadde frelst folket ut av Egyptens land, siden ødela dem som ikke trodde, og om at de engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag; likesom Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, ligger for våre øyne som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff. Og dog gjør også disse like ens: idet de går i drømme, gjør de kjødet urent, ringeakter herredømme, spotter høye makter.» Jud. 5—8 v.

Må ingen fortsette i et ugudelig liv og forvende vår Guds nåde til skamløshet, men vokse i nåde og kjennskap til Kristus Jesus. 2. Pet. 3, 17—18.

Den trofaste Herrens tjener Paulus vidner ved avslutningen av sitt liv: «Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse». 2. Tim. 4, 7—8.

Må Gud gi oss alle å kunne vidne det samme, og ha det samme vidnesbyrd i våre hjerter av Herren, når vårt løp er endt.