Hjemmet, vennene og barna

Hjemmet, vennene og barna.

«Glem ikke gjestfrihet! for ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester.» Hebr. 13, 2.

«Og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre.» Mal. 4, 6.

Den ånd som råder i et hjem, er den som legger grunnvollen i et barnesinn. Det jeg selv har opplevet i mitt barndomshjem, har brakt meg stor velsignelse. Ved at vennene stadig var i mitt hjem, lærte jeg dem å kjenne, og jeg begynte å elske dem. Mange av vennenes samtaler satt jeg og hørte på, og et og annet satte seg da fast i mitt hjerte, og jeg tror fullt og helt at det er derfor jeg ble bevart fra verden.

At hjemmet er ofret, og at tid og penger ikke blir brukt til sitt eget, men alt dreier seg om vennene, sjelers frelse, stevner, møter og virksomhet, må være en hovedbetingelse i et hjem. Når barna får leve i denne ånd, så er det lettere for dem, og de får det samme motto for livet. Det er også ånder som kan sette store hindringer for dette livet: det er familien etter kjødet, og den verdensånd som en radio setter i hjemmet.

Alt må gjøres for å redde barna. Foreldrene må forstå hvor betydningsfullt det er for et barn at de har et hjem som står helt åpent for vennene. For barna blir det en glede når vennene kommer. De har lært å elske og sette pris på vennene. Under samtalene får de menighetens ånd og lover i seg, og gjestfrihetens offersinn blir en natursak for barna.

Vennenes barn får jo ikke lov å være med på verdslige ting og foreninger. Da er det en ting som har stor betydning, og det er at barna får være med på stevner, møter og reiser. Det ser kanskje ut som de ikke forstår stort av møtene, men et og annet ord setter seg dog fast. Den Ånd som er i møtet, kommer inn i dem, og de får også omgåes med vennene.

Jeg håper ved Guds hjelp å få gjennomført det slik i mitt eget hjem og for mine barn.