En sønderbrutt ånd

En sønderbrutt ånd.

Hvor mange finner en på sin vei som har en sønderbrutt ånd, som er fattig i ånden og helt avhengig av Gud i smått og stort? Det er ikke mange. Det ytre kan se slik ut; men når en kommer i tale, så møter en ofte det motsatte. Læren og kunnskapen og den ytre livsførsel er helt i orden. Når en derimot kommer til det som ble sunget på festreisene i Davids tid: Av det dype kaller jeg på deg, Herre, Sal. 130, 1, da er det at en møter et forheng. Det er ikke som én streng. Sjelen er for høyt oppe.

På stevnene er det mange som er sønderbrutte og hjelpeløse, fordi Ordet blir forkynt i sin skarphet og avslører selvlivet. Samværet med så mange gudfryktige oppgløder til renselse, og det er rop og skrik etter frelse. Men en tid etter, når en er i den alminnelige gjenge i hverdagslivet, blir skriket etter frelse i avtagende. Man blir mere selvhjulpne, og fortrøster seg til den rette lære som er gitt en. Man blir pene, pyntelige mennesker, som ingen kan si annet enn godt om.

Men den sønderbrutte ånd, skriket om hjelp i sin fattigdom, hvor mange sitter igjen med det?

Som en hjort skriker etter rinnende bekker, så skriker min sjel etter deg, Gud. Sal. 42, 2. Jo mere hjerteskrik, jo større erkjennelse, jo større fattigdom og avhengighet av Gud, og en desto dypere enhet med ham og de som er innstilt på det samme.

Herren akter på slike bønnerop. Sal. 66, 19.