Avlegg løgn, tal sannhet

Avlegg løgn, tal sannhet.

Paulus formaner efeserne til å avlegge løgn og tale sannhet, Efes. 4, 25, og ikke bare Paulus, men vi finner overalt i Skriften sterke formaninger til dette. Hvert menneske er en løgner, ser vi i Rom. 3, 4, og da må løgnen være kolossalt utbredt. Ikke noe å undres over all den elendighet som er blant menneskene, ja, ikke bare det, men også innen den levende Guds forsamling.

Løgn finner vi i flere grader, alt beroende på hvor stor ondskap det ligger bak. Den mest hårreisende av all løgn er vel den som blir satt ut helt bevisst og opplagt. Om det f. eks. er en mann som ikke sympatiserer med en annen, og ikke er så nøye, så setter han ut en løgn. Vedkommende sier nok at du ikke må fortelle det, men tilfellet vil at den samme løgn høres igjen gjerne fra flere kanter. I dette tilfellet er det hovedpersonen som står for selve ansvaret, men så er det dem som kommer i skade for å fortelle det videre, de blir delaktige i den samme synd, ikke bevisst, men de har gjort seg urene. Derfor, alt en hører om andre (særlig når det er nedsettende), må vi motta med forbehold og ikke føre det videre. Det mest fullkomne er i det heletatt ikke å snakke om noe som helst som ikke har noe med vår felles frelse å gjøre. Det står i 1. Joh. 4, 1 at vi skal prøve åndene, og blir det gjort, se da er det satt en stopper for alt som ikke er sant, og meget synd og elendighet blir holdt tilbake. Er vi tilstrekkelig gjennomtrengt av Kristi kjærlighet, så blir en mangfoldighet av synd dekket og skjult. 1. Pet. 4, 8.

Her gjelder det å være trofast og stå lysten imot, den lyst til også å ha meget å fortelle, og det faller lettere hvis man har det for øye at «hvert menneske er en løgner». I Åp. 14 står det at «i deres munn er ikke funnet løgn, for de er uten lyte», v. 5. Dette er noe å strekke seg ut etter, som må bli natur i oss, og hvert ord blir da veiet på vektskåler. I Jak. 1, 21 står det at vi skal avlegge all urenhet og all levning av ondskap. Vi ser at det ikke er nok med den bevisste ondskap og løgn, men også levningen må beseires, f. eks. å fortelle noe om en annen. Her har sympati og antipati lett for å snike seg inn, og det kan bli fortalt med en viss glorie omkring eller det motsatte, alt ettersom vedkommende står for ens indre blikk, og den nøkterne sannhet kommer ikke frem. Jak. 2, 1. Bare ved å følge den tråden der får vi en følelse av hvor gjennomtrengende syndefallet er, men på samme tid får vi se hvilken stor frelse vi har foran oss.

Skal vi bli med å synge den nye sangen, Åp. 14, 3, så må nok den sangen ha en gyldig foranledning i vårt liv, og da blir det på bekostning av alt vårt eget som må hengis i døden. Kristi død må få fritt spillerom i vårt indre, og grunntonene til den nye sangen blir stemt der. Disse har ikke gjort seg urene med noe (heller ikke løgn), de er kjøpt fra jorden og menneskene. Åp. 14, 3—4.

Det som det da i første rekke gjelder for oss, er å sette en vokter for vår tunge, og kan vi det, så er vi og istand til å holde hele legemet på plass. Jak. 3, 1—10. Her må hver enkelt se sin egen elendighet så svart den er og grunde vel og lenge på Åp. 21, 8 og 27 og 22, 15, og ikke forsøke å unnskylde den, for da legger man synd til synd. — Det er en alvorlig formaning til oss som lever i endens tid, Dan. 12, 10, og den må vi legge oss kraftig på hjertet, slik at vi kan få den tilstrekkelige nåde og miskunnhet over vårt liv. Det står i Rom. 9, 16 at det ikke står til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud som gjør miskunnhet. Hvor veldig alvorlig det er å leve slik at vi har Guds miskunnhet over vårt liv. Må det anspore oss til å rope til Gud i vår nød, så vi kan bli løskjøpt fra vår dårlige ferd. 1. Pet. 1, 18. Da først er vi skikket og pyntet for vår brudgom, og brudesangen blir klarere og renere inntil vi står ved målet.