Lovprisning.

Fordi du ikke tjente Herren din Gud med glede og av hjertens lyst, . . . så skal du tjene dine fiender. 5. Mos. 28, 47—48.

Også lovprisning kan en rive til seg med makt. Så vel som alt annet som hører himlenes rike til. Matt. 11, 12.

I alminnelighet er det alt for lite lovprisning i forsamlingen. Man kan nok uttale ordene: «Jeg lover og takker og priser Gud!» uten at det derfor har noe med lovprisning å gjøre — men en sier det som tørr kunnskap. Det viser seg at når sykdom og trengsler melder seg; da opphører også denne form for lovprisning, og det blir mer av sukk og klage og knurr.

Når det er lite lovprisning, er det også lite takknemlighet, og liten takknemlighet har sin årsak i egen storhet. Er man stor i egne øyne, da regner man all Guds nåde og alle vennenes godhet i mot seg som en selvfølge. Ja, som det burde være.

Når en ved frelsen blir ringe i egne øyne, da kjenner en seg uverdig til all nåde og langmodighet og godhet fra Gud og vennenes side. Og en kan ikke unngå å bli takknemlig av hjertet. Og omsider blir selv tåredalen til en kildevang. Salm. 84, 7.

Men vi vet at Satans arbeid består bl. a. også i å gjøre oss utakknemlige og ensidige i vår gudsdyrkelse. Han finner seg i at du utøver rettferdighet, når du bare avholder deg fra å love og prise Gud av hjertens lyst. Når du er i trengsel og lidelse med ditt legeme, da er hans oppgave å dysse deg ned i dine egne smerter, så all lovsang i hjertet forstummer, og da er det ikke lang vei til sukkene. Om du har gitt deg som et helt offer, er det allikevel hans oppgave og hindre deg i lovprisning. Han er nemlig kommet for å stjele og myrde og ødelegge. Joh. 10, 10. Han kan ikke stjele hvor der intet er. Han kan heller ikke myrde hvor der ikke er liv o.s.v.

Her er det vi skal kjempe og rive lovprisningen til oss med makt. På tross av stemning og hva du føler: pris Herren! inntil du kjenner at det fødes jubel i ditt indre. Da blir den ditt eie, og du blir av dem som løfter opp i forsamlingen. Din tjeneste blir til velsignelse. Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Ap. gj. 14, 22. Men derfor skal vel ikke lovprisningen opphøre! Hvem kan stå seg mot et jublende og seirende folk? Da lovprisningen brøt ut, ble Israel et seirende folk! 2. Krøn. 20, 15—30.

I sannhet kom Jesus med et godt budskap for de saktmodige. Nu forbindes de som har et sønderbrutt hjerte og de bundne og fangne blir satt i frihet. Halleluja!!! Nu utropes et nådens år fra Herren til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd o.s.v. Es. 61.

La oss ikle oss lovprisningens kledebon, kjære bror og søster, så blir du løst på selv de vanskeligste felter i ditt liv. Og det å ha i mot noen, blir et — fordum.