La ikke solen gå ned over din vrede

«La ikke solen gå ned over din vrede»

Det er galt nok at du i det hele tatt er blitt vred — for vrede virker ikke det som er rett i Guds øyne — om du ikke også skal la den vedvare til solen er gått ned, til dagen er slutt. Da er du ikke bare blitt vred, men hjertet er også blitt hårdt; det er inntrådt en forherdelse.

Se i alle fall til at du er blitt kvitt vreden og fortørnelsen før du går i seng den samme dag! Å gå til hvile med et fortørnet hjerte er som å legge seg i Satans favn. —

På samme måte blir det med annen synd. Det er galt nok at man i det hele tatt har syndet, om man ikke også skal forherde seg, slik at man går ond, og med uoppgjort sak, i seng. Og enda verre blir det om solen går ned dag etter dag, eller endog år etter år, over mitt hårde hjerte.

Det rette tidspunkt for å bli god og blid igjen, for å rette på det gale som er sagt, for å bekjenne sin synd o.s.v. er selvfølgelig med det samme man har forsyndet seg, og i alle fall er det livet om å gjøre å få gjort det før solen går ned. Ellers er man forherdet. —

Det er nok langt mere forherdelse blant Guds folk enn man er vant til å regne med.

Å lyve f. eks., og så gå dag etter dag, ja kanskje hele året rundt, uten å rette på det, det skal et temmelig hårdt hjerte til å kunne greie det. —

Det er jo skammelig i det hele tatt å synde. Men om du nu allikevel har syndet, så la i alle fall ikke solen gå ned før du har gjort opp både med Gud og med mennesker, så du unngår forherdelse.

Måtte Gud få forbarmet seg over alle hårde og ubotferdige hjerter. —