Driverens røst

Driverens røst.

Job. 3, 17—18: «Der har de ugudelige holdt opp å rase, og der hviler de trette. Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.»

Slik har døden og mørket det, slik har de ugudelige det, slik har alle sløve, slappe og trette det.

Motsatt har livet og lyset det, motsatt har de gudfryktige, de nidkjære og de hengivne det. For dem er driverens røst et livets enten eller, enten det er i Herrens arbeide, eller Herrens arbeide i dem. For det heter i Skriften: For så mange som drives av Guds ånd, de er Guds barn, og — bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst! og — de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.

Driverens røst kan en ikke høre med sitt naturlige øre. Den er i den Hellige Ånd. Derfor er en stadig åndsfylde en livets nødvendighet. Da Ånden falt på pinsedag, ble de straks drevet ut i arbeide. Til Efs. skriver Paulus: Bli fylt av Ånden! Så ville Ånden drive til en sann og levende oppbyggelse på deres menighetsmøter! Slik må møtene våre være — drevet fra først til sist, både bønn, vidnesbyrd og sang.

Når så de ukyndige og vantro kommer inn, vil de falle på sitt ansikt og si: Sannelig, Gud er iblant dere. — Da vil denne nidkjærhetens brann holde alle kjødelige på plass, og de uskikkede borte. Som det heter om de første: Av de andre vågde ingen å holde seg til dem.

Da vil det også bli slutt på all den åndsforlatte og drepende tjeneste som kommer av «tilbøyelighet». Denne dødens utvekst er en fast og sikker frukt i livet når driverens røst er opphørt! Det er sammenkomstenes klamme hånd. I en slik munn blir selv Guds ord døde bokstaver.

Av profeter tale to eller tre, og de andre prøve det. — Men har jeg ikke profetordets ånd, så er jeg heller ikke istand til å prøve det. Derfor kan en profets ord bli «spist opp» av «tilbøyelighetens» tjenere innen det har rukket å befrukte forsamlingen.

Det er driverens arbeide å kunne bevare en levende ånd gjennom hele møtet, så enhver går hjem med følelsen av å ha berørt gloende stener.