Mellomledd og depot

Mellomledd og depot.

Gud trenger slike mennesker som han kan gi et depot (lager) av sitt rikes godhet og rikdom og som kan forvalte det videre.

Job var en slik mann som Gud kunne bruke til det. Han regnet intet for sitt, selv om han hadde meget. Det han hadde, hadde han fått av Gud for å sende det videre til dem som trengte det. Og det regnet Job med. Herren gav — Herren tok — og Herrens navn være lovet! Job. 1, 21.

Slikt sinnelag hadde Job, selv om alt syntes forgjeves. Og Gud lønnet ham slik for hans troskap, at hans livs første rikdom ikke ble å sammenligne med hans livs siste rikdom. Job. 42, 12. Dette gjorde Gud!

Å få lov til å være en slik lagerstasjon og et mellomledd mellom Gud og våre medmennesker er store ting. Det er en stor nåde av Gud at vi kan få lov til å tjene vår neste. Hvor usigelig stort er ikke dette!

Tenk — å få lov! Ikke ved egen dugelighet er vi noe, men det vi er, det er vi ved Guds nåde og miskunnhet. Intet blir stort ved oss selv; men det blir en dyp takknemlighet til Gud at vi får lov til å stå i hans tjeneste og være hans sendebud. Hvilken nåde det er!

Tenk om vi ikke hadde fått lov? Om vi skulle ha blitt satt tilside som ubrukelig? Ja, jeg orker ikke tenke den tanken ut. Da blir det som om bare idel mørke omslutter meg. Tenk å få lov til å tjene Gud!

Når vi har fått det slik, da blir det ikke tungt; men det vil bli tungt å ikke få lov.

Det sukkende vil da falle bort, som f. eks. å tenke slik: Bestandig så hviler det på meg! Hvis ikke jeg gjør det, så står det der! Overalt må jeg legge ut og betale. Ingen andre kan ta ansvaret! Jeg blir satt i stikken, de andre flyr sin vei! Det ser nesten ikke ut som om noen har sans for rettferdighet o.s.v.

Å, hvor dumt og tungt det er å ta det slik.

Tenk å bli aktet verdig av Gud til å bli brukt i hans velsignede tjeneste.

Intet på jorden kan måles med det. Det følger ingen velsignelse og lønn med det vi gjør sukkende.

Herren ser bare ned fra himmelen på oss med vemod og bedrøvelse over at vi tok imot hans miskunnhet og nåde på en slik måte. Det blir sorg i himmelen for vår skyld.

O, måtte vi sette stor pris på å få lov til og bli satt i stand til å være Guds godhets videresendere på jorden.