David og Sauls synd før og nå

Davids og Sauls synd før og nu.

Når de troende synder, eller det blir åpenbart at en leder lever i utukt, så prøver de på alle måter å finne støtte og oppreisning ved å sammenligne seg med de menn i Bibelen som også har syndet. Det er formelig så at de gleder seg over at de også har eksempler på synd fra Bibelens menn. Det som da særlig er en tilflukt for disse ledere, er Davids fall med Batseba. Og når David kunne fortsette å være konge, så mener mange at også disse falne ledere kan fortsette å være ledere for Guds folk, og i flere tilfeller får de også fortsette.

Nå skal vi sammenligne Davids kall og oppgave fra Herren med vårt kall. Les den 132. salme.

David svor Herren at han ikke ville gå inn i sitt hus eller stige opp i sin seng eller unne sine øyne søvn før han hadde funnet et sted for Herren, en bolig for Jakobs veldige. Dette fullførte David.

«Reis deg, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark! La dine prester kle seg i rettferd og dine fromme rope med fryd!»

Israel ble trengt av fiender fra alle kanter, og Herrens ark, som var deres helligdom, måtte flyttes hit og dit, og det hendte at også fienden fikk tak i den. 1. Sam. 6, 1. Dette gjorde David vondt, og han svor Herren at han skulle føre Herrens kriger til hver fiende var tilintetgjort, så Herrens ark kunne få en hvileplass. Derfor svor også Herren en ed til David, som han ikke skal gå fra: Av hans ætt skulle han sette en på hans trone, som skal være konge til evig tid.

David levde i den gamle pakt, der velsignelsene var jordiske og synlige, likeså ofringene og gudsdyrkelsen. Likeså besto Herrens tempel i et hus gjort av tre og sten. Folkeslagene rundt omkring var fiender som måtte beseires for at de kunne få ha sin gudsdyrkelse i fred, så hver mann i hele landet kunne dra opp til Jerusalem 3 ganger i året uten å frykte. 2. Mos. 34, 23—24. Denne strid og denne gjerning fullbrakte David. 1. Kong. 5, 4—5.

Alt dette er skrevet til forbillede for oss som lever i de siste tider. 1. Kor. 10, 11. Det viste seg jo at det var andre fiender som var farligere enn de rundt omkring, og det var synden i kjødet. Israel brøt Guds lover, og det var årsak til at fienden fikk makt over dem. Synden i kjødet kunne ikke David beseire, men den krigen skulle han som Gud skulle oppreise av Davids ætt, fullende, og Paulus sier i sin tale: «Og etter han hadde avsatt ham (Saul), oppreiste han dem David til konge, som han og ga dette vidnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, han skal gjøre all min vilje. Av hans ætt førte han etter sitt løfte en frelser frem for Israel, Jesus.»

«Så være det eder da vitterlig brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, og fra alt det som I ikke kunne rettferdiggjøres ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.» Ap. Gj. 13, 22—23 og 38—39 v.

Jødene ventet en Messias som skulle stride lik David, men Jesus hadde en helt annen kamp som de ikke forsto, og da Jesus ikke ville fri dem fra Romerne, så korsfestet de ham. Men det var synden som hadde brakt dem inn under Romerne. Derfor skulle Jesus beseire synden, og den satt i kjødet, hvori der ikke bodde noe godt. Rom. 7, 18. Derfor måtte Jesus etter kjødet komme av Davids ætt, Rom. 1, 3, og fordømme synden i kjødet for å gjøre det mulig for oss å vandre i Ånden og ikke i kjødet, slik at lovens krav kunne oppfylles i oss. Rom. 8, 3—4.

Jesus sa: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det.» «Men han talte om sitt legemes tempel.» Joh. 2, 19—21.

Når synden i kjødet har makt, da fylles hjertet med uro og alle slags forretninger. Det blir en røverhule. Men Jesus skulle opprette legemets tempel, så det kunne bli et bønnehus. Så begynte han da sin kamp, og synden i kjødet ble fordømt og beseiret. Han begynte en slaktning av menneskets egenvilje. Om dette står det i Es. 63. Han trådte ned folkeslag i sin harme. Edom er et forbillede på kjødet; og folkeslagene er et forbillede på synden i kjødet. «Og da Jesus ble fullendt, ble han kalt yppersteprest.» Hebr. 5, 7—10.

Likesom David var tro i ett og alt så han beseiret de ytre fiender, og de kunne bygge et hus av sten og tre, så var Jesus, som Gud oppreiste av Davids ætt, tro og beseiret de indre fiender, så legemet kunne bli et tempel for Herren. Og hans legeme så ikke forråtnelse.

Vi er også kalt til å være Kristi Jesu stridsmenn og til å føre troens strid. Vi skal følge Jesus, han som innvidde veien. I hans Ånd, som han sendte på pinsedagen, kan også vi beseire fiendene, så også våre legemer kan bli den Hellige Ånds tempel. Paulus var Jesu Kristi offerprest for hedningene, og prestelig forvaltet han Guds evangelium, forat hedningene kunne bli et velbehagelig offer, så han kunne føre dem frem til lydighet i ord og gjerning. Rom. 15, 16—18.

Hedningenes vilje og lyster ble ved Paulus’ tjeneste slaktet, så de ble lagt ofret på Herrens alter. For en dyrebar tjeneste og for en troskap. Hva skal vi så si i denne forbindelse om de troende idag, som lever i synd? De vil ikke som disse hedninger, la seg slakte. Og hva skal vi si om deres ledere som jo skulle være Jesu Kristi offerprester, men som lever i utukt, pengekjærhet, herskesyke og avind? Det kan visselig ikke lignes med Davids synd, han var tro i den gjerning han fikk. Og som oftest er det jo ikke tale om et fall, nei, de lever i synd helt til de blir avslørt. Om disse er det intet annet å si enn det Johannes sier: «Den som gjør synd, er av djevelen.» 1. Joh. 3, 8. Disse ledere kan sammenlignes med Saul, som sviktet sitt kall og derfor ble forkastet.

Samuel bød Saul å slå Amalek og ikke spare, men drepe alt levende, fordi denne la seg i veien for Israel når han dro opp fra Egypten.

Men Saul og alt folket sparte Agag og det beste og det nestbeste, men alt det som var ringe og usselt, det slo de med bann. Da gikk Samuel Saul i møte, og Saul sa: «Jeg har holdt meg etter Herrens bud.» Men Samuel sa: Hva er dette for en bræken av småfe som lyder for mine øren, og hva er det for brøl av storfe jeg hører? 1. Sam. 15.

Amalek er et forbillede på det gamle menneske som legger seg i veien når en skal tjene Herren. Det skal ikke spares noe av det som hører det gamle menneske til. Men slik som Saul gjorde, gjør også vår tids ledere. De sparer det beste og det nestbeste. Alt det som er stort i menneskers øyne, det får lov å leve, men det som er vanærende, det slår de. Tross sin utroskap er de like frimodige som Saul og sier: «Velsignet være du av Herren.» De klapper hverandre på skulderen og sier kjære bror, og taler så smukt om å gjøre Guds vilje og legge seg helt på Herrens alter. Men midt i all denne tilsynelatende herlighet og lykke høres det bræk og brøl fra det gamle menneske. Synden kommer tilsyne, og om de stryker aldri så meget over med kalk, så blir det ingen fred. Partiet deres, som jo skulle være menigheten, blir aldri noen hvileplass for den Hellige Ånd. Derfor den stadige talen om ny fylde. Tenk om de heller hadde talt mere om lydighet.

La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile. For Guds ord er skarpere enn noe tveegget sverd, og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 11—12.

Forat menigheten skal bli sannhetens grunnvoll og støtte og en hvileplass for den Hellige Ånd, trenges det menn som kan bruke Ordets sverd og føre Herrens kriger i troskap både i seg selv og i menigheten. Da kan det bli hvile.

Saul mistet sitt kongedømme på grunn av sin utroskap. Hans ulydighet kunne ikke gjenopprettes. Slik er det og gått med vår tids ledere som lever i denne verdens storhet og vil være et hode høyere enn alle. De skal visselig ikke finne trøst i Davids synd, men få se seg stilt i klasse med Saul, og lik Saul har de allerede i mange år, drevet av en ond ånd, forfulgt alle de som i troskap fører Herrens kriger. Men lovet være Gud, som før så og nu, skal Gud gi alle sanne David’er sitt vidnesbyrd. Vær derfor frimodig og sterk. 2. Tess. 2, 12—15.