Bed, så skal eder gis.

Dette må jeg først tro; men ikke bare det — jeg må i alt som møter meg, speide etter bønnhørelse. Han bønnhører med forferdelige gjerninger — i ting som jeg ikke kan tenke meg at Gud er, og i storm og hvirvelvind er hans vei. Nah. 1, 3. Hvirvelvind vet vi hvordan er, det blåser fra alle kanter på en gang. Og er det kraftig, er det vanskelig å stå på benene. Venter jeg da ikke bønnhørelse, skjønner jeg ingen ting, tvert imot, jeg får sand og rusk i øynene så hele Guds vei blir uklar, og bitterhet og utakknemlighet får plass i mitt hjerte. Men hvor velsignet å være våken så en kan kjenne denne røsten: «Frykt ikke, det er meg!» «Mine får hører min røst», sier Jesus.

På Genesarets sjø trodde disiplene at de skulle gå under; men de kjente sin nød og ropte: «Herre frels oss!» Og straks var Jesus der og stilte stormen. Slik også i vårt liv. Når det er frelse vi søker, lokker han oss ut av trengselens svelg — ut til seg. Dette som jeg har bedt om og ventet på, er oppfylt. Det er skjedd en forening med ham på ett punkt. Men enkelte ganger skal det noe ekstra til.

Jeg priser Gud for at han er såre langmodig og gjentar sin bearbeidelse til det lykkes.