Min vei og Herrens vei

Min vei og Herrens vei.

På mine stier la han mørke. Det finnes mange kristne i våre dager som har forlatt den første kjærlighet. Istedenfor å omvende seg, be om å få tilbake sin frelses fryd og gjøre de første gjerninger, sitter de med dødsminer og trøster seg med Noahs synder, Lots verdslighet, Abrahams løgn, David og Peters fall, Jeremias klagesanger og disiplenes forferdelse på den opprørte sjø. Ja, man formelig nyter å høre om dette. «Det er jo aldeles som jeg har det.» Men dette og lignende er skrevet oss til advarsel og ikke til trøst, se 1. Kor. 10, 11.

O, jeg minnes godt hvor jeg før gjorde meget vesen av disse punkter, talte så trøstefullt til mine tilhørere om synd, nød, mørke, fall, tvil, dype tåredaler og tunge vandringsstaver. Jeg kjente nok den tilgivende, men ikke den legende, forløsende, seirende, mettende og fremfor alt den belærende og helligende nåde. (Salme 103, 1—5, 1. Tess. 2, 11—15). Jeg kjente nok til blodets kraft for tilgivelse, men ikke til renselse og seier, og trodde at heller ikke andre kunne ha det annerledes. De skrøpelige trøstes med at alt skulle bli godt når døden, dette Guds sendebud fikk bringe dem hvilen. Dette kaltes å trøste Guds svake hjord.

Så talte jeg, og så talte andre. Slik var også erfaringen, mens Guds ords rikdommer ennu var ukjente. Åndens olje, Guds ords honning og gull med etterfølgende seier, var ikke for meg og andre, sålenge vi levde på jorden. Over mine stier lå mørke, hvilket også hindret andre i å se. Meget mørke og få lysglimt var den tids overveiende erfaring. Og hvorfor? Jo, siden han stengte min vei, begynte jeg en vandring på egne stier, de små skjulte, ydmykhetsdalens trange ganger, hvor hjertet ble så ydmykt i mørket at det ble stolt av sin ydmykhet. Dette «jeg» svever likesom nattuglen lydløst om i dalens skummelhet, for i mørkets timer å slå klørne i sitt offer.

Etter at Jesus har salvet hjertets øyne til å se og forstå rikdommene i Kristus (Ef. 1, 15—23; 3, 14—21) er det blitt en ny sang (Salme 40, 4). Si til de bundne: Gå ut! — Og mine banede veier skulle forhøyes (Es. 49, 8—13). Jeg er verdens lys, den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys (Joh. 8, 12). Det finnes intet mørke på de forhøyede stier, intet mørke i samfunnet med Faderen og hans sønn Jesus Kristus; intet mørke for den som følger Jesus. Jesus har sagt det, han kan ikke lyve. Intet mørke for dem som bor i ditt hus, de skal stadig love deg, (Salme 84, 5), intet mørke bak troens skjold, som slukker alle den ondes gloende piler. Merk alle — syv sterke og mektige forsvarsvåpen, rakt av Gud til de forløste (Ef. 6, 16).

Gud skilte mellom mørket og lyset i skapelsens morgen (1. Mos. 1, 4). Denne grunnlov har alle hans medarbeidere (1. Kor. 3, 9; 2. Kor. 6, 1; Esek. 44, 23) fulgt under alle tider. Mørkets fyrste har gjennom sine redskaper arbeidet i en aldeles motsatt retning. Synd og hellighet må skilles ad; det ene uttrenger det annet. Synd er ikke i ham. Sammenlign 1. Joh. 3, 5 med Joh. 14, 21—23. «Men Bibelen taler jo dog ofte om Guds barns mørke og nederlag.» O, ja dessverre. Men årsaken hertil fremgår av Guds svar på Josvas bønn (Josv. 7, 10—13). Synd, synd: Avvikende fra Jesu fotspor, ryggen mot solen, skyggen foran, i feighet, egenkjærlighet og fin gjerrighet, vandrer du i mørke daler hvor du aldri vil finne sporene av ham som fornedret seg selv. Han må nu komme og ta deg ut av disse tornekratt og føre deg opp på sin vei. «Mine veier er ikke eders veier.» Den som følger meg o.s.v. ... da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, da skal lys opprinne for deg i mørket (Es. 58, 8—11, les i sammenheng). Går vi ikke inn på Herrens vei, mister vi hans samfunn, for han går ikke med på våre. Da han ikke går med på dem, kan det jo ikke være annet enn mørke. Han hyller seg i lys som et kledebon (Salme 104), Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfunn med ham og vandrer i mørke, da lyver vi o.s.v. (1. Joh. 1, 5—7). Men dersom vi vandrer i lyset, bevares vi rene, for blodet renser.

Det finnes tusener som under 40-årig ørkenvandring i mørke og fattigdom er blitt så svekket at det rent blir dem en plage å komme ut i det klare lys. Den daglige mat, de hvite klær, det rene hjerte og formaningsordene synes for dem som en hård tale. For skjønt de etter tiden burde være lærere, trenger de atter til selv å lære de første grunner i Guds ord. Mørke, nød, bekymring og sukk lyder for dem som ydmyk tale, hvorimot vidnesbyrdet om lys, glede, frimodighet og åndskraft synes som selvbedragende formastelighet.

Forts.