Murbrudds tilmurer

Murbrudds tilmurer.

«Og sønner av deg skal bygge opp igjen ruinene fra gammel tid, grunnvoller som har ligget der fra slekt til slekt, skal du gjenreise, og de skal kalle deg murbrudds tilmurer, den som setter veier i stand, så folk kan bo i landet.» Esaias 58, 12.

Vi kan merke oss at det er ikke mange i dag med en slik tittel i det åndelige Israel. Det er heller mange av dem en med rette kan kalle «murbrekkere», for sådan er talen i dag.

Jesus sa da han hadde fremsatt lignelsen om enken og den urettferdige dommeren: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden.» Lukas 18, 8.

Det er ikke vanskelig å finne mennesker som tror på syndenes forlatelse, på benådning. Nei, det finner en over alt. Men å møte et menneske som trenger seg inn på Gud, i likhet med enken, for å få rett over sin motstander, for å få seier over alle Satans kraftige virkninger, det er nærmest et funn. Det er dette det tales så lite om i våre dager, og når det tales, så blir det oftest fekting ut i luften, som Paulus kaller det.

Speiderne som utspeidet Kana’an, kunne nok forkynne menigheten at landet var overmåte rikt og at det virkelig fløt med melk og honning, men de glemte heller ikke å forkynne om kjempene som bodde der og som betraktet dem som gresshopper. Dette fortalte de med omhu og satte opp hele menigheten, så de nektet å gå videre. Da så Josva og Kaleb forkynte dem om Herrens makt og at de skulle sette sin lit til Gud, tok folket stener opp og ville stene dem. 4. Mos. 13. og 14. kap.

Slik går det også dem i dag som i likhet med Josva og Kaleb vil føre Herrens sak, de blir «stenet». Er det en som har fått enkens pågangsmot og går til kamp imot vantroen, så får han snart føling med disse «murbrekkerne». Når disse taler, så taler de av seg selv og forklarer deg med omhu at du må aldri tro at du kan få seier over synden. Å nei, vi har nu levd med Gud i mange år, men den erfaring vi har gjort, er at vi hver dag må be «tolderbønnen», så du må bare ikke tro at du er noe bedre enn oss, sier de. Disse vantroens mennesker har nok kjennskap til «landets innbyggere» — til «kjempene» vrede, misunnelse, avind, baktalelse, pengekjærhet o.s.v. Mot disse «kjemper» står en maktesløs i vantro og anser det for håpløst å ta kampen opp mot dem.

Men her gjelder det i likhet med Josva og Kaleb å ha en annen ånd i seg, så en kan være i stand til å mure igjen alle disse vantroens huller. Denne ånd får du hos Gud. Du møter nok forakt og må kanskje gå alene. Forkynn det glade budskap om at Gud er mektig å fortære våre fiender, vårt kjød, som en fortærer brød, bare en stoler på ham.

Men som det var dengang idet de måtte kjempe og stride mot sine fiender, så kan heller ikke vi vente å oppnå noen seier uten kamp. Men vår kamp er ikke mot kjød og blod, men mot ondskapens åndehær. «Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?» Lukas 18, 7.

«Og om hvem var det han svor at de ikke skulle komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunne komme inn.»