En fyrstelig karakter

En fyrstelig karakter.

Barnesjelen kan være full av gode forsetter, men allikevel utarte, dersom den ikke understøttes av en god oppfostring. Men ikke engang det er nok. Sjelen må motta nye impulser av en verdig person som har vunnet og motsvarer barnets fortrolighet.

Ja, også vi må være gjenstand for den Hellige Ånds oppfostring. Den som tror at han fullkommes i ett øyeblikk, bedrar seg selv. De utallige mangler som kleber ved en menneskelig natur, tvinger oss inn under loven for det nye livs utvikling. Og det høye mål hvortil Gud har kalt oss, bør mane en kristen til hellig overgivelse til Herren.

Den som har en ubegrenset tålmodighet og en tøylet tunge, går seirende gjennem verden. Men det går ikke så lett for den som har vært «befalshavende» å bli en «underordnet», og hvor vanskelig er det ikke for den som har en oppøvet tunge, å lære det korsfestede tungemål, og hvor iherdig kjemper ikke det nye liv mot alle disse egenheter, som er så altfor menneskelige til å kunne skjules av et bedre forsett.

Når Guds Ånd skal gjennemføre denne — hele livet — omfattende frelse, har Han utallige mange hindringer å bekjempe, og sjelen føres til bevissthet om inngrodde vaner som driver det til kamp for livets fullendelse.

Og da gjelder det for en Jesu Kristi stridsmann å være sadelfast. Det er ikke nok å ha en sterk ånd. Her må handling følge beslutning og mennesket vinne livserfaring gjennem sann gudsfrykts utøvelse. For selv den som mener det godt kan gjøre stor skade ved sin uforstand, og den som gløder av nidkjærhet og vidner varmt, kan være feilaktig i sin omgang, likesom krigeren ikke alltid er den samme i teltet som i striden.

Hvem er ikke blitt fostret gjennem misgrep? Hvem er ikke blitt så ydmyket ved Åndens tuktelse at han til og med avskyr seg selv? Og allikevel har han under disse tider blitt dyktiggjort til å tjene Gud på guddommelig måte. Herren vet å kunne binde våre hjerter til seg under tuktelsens tider, så vår kjærlighet til Ham svarer til vår adskillelse.

Derfor kan vi aldri sterkt nok betone vekten av å være overgitt til Gud, forat vi ikke gjennem selvarbeide skal komme under lovens gjerninger, «for Gud er den som virker i oss, både å ville og virke til sitt velbehag», (Fil. 2, 13). Vår kamp for å vinne fullkommenhet må være troens kamp, en tilegnelse av det som vi allerede eier.

Denne lære om helliggjørelse gjennem tro er like tydelig fremstillet i Den hellige skrift som rettferdiggjørelsen gjennom tro. Men helliggjørelsen er et fremadskridende verk og forenet med hellig overgivelse, mens rettferdiggjørelsen er en avsluttet handling.

Derfor vil vi alltid hos dem som er helliggjorte, finne en fremadskriden som karakteriseres av uskrømtet ydmykhet og hellig alvor. Og den minste grunn til å spøke med en gudfryktig mann skal etterhvert sporløst forsvinne.

Ved å åpenbare seg for oss som konge skal Herren iklæ oss en fyrstelig ånd, men også fullkomme sin utvalgte til fyrstelig karakter.