Hvordan en forstander bør være

Hvordan en forstander bør være.

Da Frans av Asisi lå på dødsleiet, gikk noen av brødrene til ham og sa: Snart skal du gå hjem til Herren og forlate dette vandringsselskap som har fulgt deg her i tåredalen. Utta nu en iblant oss som ditt hjerte har tillit til og som kan overta byrden ved å bli vår alles forstander. Den hellige mannen sukket da og svarte: «En verdig leder for en så stor skare og en tro hyrde for en så omspredt hjord kjenner jeg ikke. Men jeg vil forklare dere hvordan en sådan bør være. Det må være en mann med et alvorlig liv, stor visdom og et godt navn. Han må ikke begunstige noen så han derved vekker forargelse. Han må være en venn av den hellige bønnen, dog så at han benytter visse stunder til sin egen sjel og andre stunder til den ham betrodde hjord. Om morgenen bør han anvende en god tid til bønn og hjertelig anbefale seg selv og fårene til Guds beskyttelse. Etter bønnen fremstiller han seg for de andre til å motta rettelse av enhver og etter som behovet er, svare, trøste og formane hver og en med ydmykhet, kjærlighet og tålmod. Han får ikke gjøre personsanseelse så han akter de ringe og ulærde dårligere enn de vise og lærde. Og om han selv er begavet med visdom, så skal han dog fremfor alt la bildet av enfold, ydmykhet og tålmod fremlyse i en hellig vandel og oppbygge andre mere gjennom sitt forbilde enn ved sine ord. Han skal ikke være en boksamler og ikke befatte seg med meget studie, så han ofrer tid og krefter på dette istedenfor på sitt embete. De av brødrene som er bedrøvet og anfektet av fristelser, bør han trøste, så at ingen må falle i fortvilelse. — For å bevege de hårde til saktmodighet bør han bøye seg selv og gjerne gi noe etter av sin rett, for derigjennom å vinne sjelene. — For de som er fart vill, bør han åpne Guds innerste barmhjertighet som for bortkomne får og aldri unnlate at med varsomhet atter ta imot dem.

Brødrene hør holde ham i ære og i alle ting sørge for hans nødtørft; men selv skal han ikke fatte behag til noen ære eller finne mere glede i yndest og anseelse enn i forurettelser og vanære, så at ære ikke må virke annerledes på ham enn til forbedring.

Særskilt påligger det ham å utforske hva som ligger gjemt i brødrenes samvittighet, og å lokke frem sannheten. De beskyldninger som frembæres til ham, bør han alltid til å begynne med mistenke, inntil han gjennom nøye undersøkelser kan holde fast ved visse sannheter. Til dem som alltid har meget å berette, bør han ikke låne sitt øre, og ikke tro dem når de fremkaster beskyldninger mot andre. Til sist bør han også være slik at han ikke for egen æres skyld viker hverken fra ydmykhet eller rett, ikke gjennom for stor strenghet døder en sjel, men heller ikke ved for stor ettergivenhet befordrer slapphet. Så skal han fryktes av alle og elskes av dem som frykter ham. Men sitt embete bør han anse mere som en byrde enn som en ære. Se, sådan bør eders forstander være.»