Løst og fast

Løst og fast.

Gud er det faste punktet. Til ham festes vi fast, ved tro. Med kjødet og det gamle menneske nagelfast på Golgata kors, har vår ånd sin faste stand i himmelen i Kristus Jesus. Stadfestet, rotfestet, grunnfestet, klippefast blir vi i ham, idet vi holder Ordet fast i et vakkert og godt hjerte. Idet vi av hjertet elsker ham, forblir vi trofaste mot ham.

Ligner vi oss selv med et lite grann stål, så er Gud den store, kraftige stålmagneten som trekker oss til seg og holder oss fast.

Når dette er slik, da blir alt annet, alt i denne verden, både dens tilsynelatende herligheter og alle fortredelighetene både interesseløse og betydningsløse for oss, uten tiltrekningskraft. Det virker like lite tiltrekkende som en trepropp virker på en gjenstand av stål. For oss er alt i denne verden kun noen løse saker; det er i sannhet noe løsøre, løse folk og løst snakk.

Men når man ikke tiltrekkes av Gud, da blir det omvendt. Da blir det som om Gud var som en trepropp, og som om det som verden har å byde på, er magneter som tiltrekker en. Da danser man rundt disse forskjellige poler, snart rundt den ene, snart rundt den andre, alt etter som man drages av sine syndige lyster. Snart er det dansen rundt gullkalven, snart rundt forfengeligheten etter taktstokken i Paris, snart løper man rundt etter det annet kjønn og snart etter ære, makt og storaktighet. Det er så herlig og det er så herlig! Det er så storslagent og det er så fint! Det tar seg så godt ut, og det klær deg så godt! Og det ene står så fint til det annet! Det lønner seg og det lønner seg! Den er så kjekk og den er så vakker og den er så søt! Her er det greier, og her er det greier! Og det er det nok! En viss slags greier, nemlig: Ugreier!!! Her passer ordene i Jer. 2, 23: «Du lette kamelhoppe, som løper hit og dit.»

Når man er fast i Gud, da passerer alt dette i verden revy for ens blikk som om man var både blind og døv. Det generer ikke på noen måte. Ens faste standpunkt er dette: Det er ikke noe å bry seg om, og det er ikke noe å bry seg om.

Gjelder det verdens fortredeligheter og trengsler, blir det akkurat det samme forhold. De som ikke er faste i Gud, deres tanker og ord surrer rundt om, og med, den baktalelse, urett, mishandling, sykdom, fattigdom o.s.v. som de har vært utsatt for: Det er så forferdelig, og det er så forferdelig!

Men den i Kristus nagelfaste, klippefaste og trofaste, tenker og sier: Det er ikke noe å bry seg om! — — —

«Og ikke være som deres fedre, en oppsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud. Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.» Salme 78, 8 og 37.

«Vær faste, urokkelige!» «Stå fast i troen!» 1. Kor. 15, 58 og 16, 13.

«Derfor, mine brødre, som jeg elsker og lenges etter, min glede og min krans, stå således fast i Herren, mine elskede!» Fil. 4, 1.