For dere ble det unt også å lide

For eder blev det unt —

— også å lide —. Fil. 1, 29. Her kan vi stanse, tenke oss om og spørre oss selv om vi deler apostelens syn på saken i dette stykke. Ser vi det som en nådesbevisning som vi takker og priser Gud for, når vi kommer opp i lidelse, når mennesker svikter og motganger møter oss.

I medgangen faller det lett å takke Gud, men står det alltid klart for oss at han har vårt vel for øye likeså meget med motgangen også? For det er jo ved den vi foredles, lutres og renses og blir skikket til å nyte gleden og saligheten ved hans fredfulle hvile. Her må ingen være så dåraktig å tenke at «jeg har da fortjent bedre», for her kommer aldeles ikke på tale noen som helst fortjeneste. Kan vel en mann være til gagn for Gud? Nei, bare seg selv gagner den forstandige (Job. 22, 2). Når vi har fått nåde til å gjøre Guds vilje, la oss da ikke tro at vi har gjort Gud en tjeneste dermed, nei, men oss selv har vi gagnet.

Har vi bedt Gud lede oss etter sin vilje, blir det kanskje pålagt oss noe som vi synes er drøyt og besværlig, og vi får en kamp å utkjempe med oss selv. Når vi så ved hans hjelp har overvunnet motstanden i oss, og fått det hele vel gjennomført, ligger det for hånden å opphøye seg og synes man har utført en dåd. Tenk, Gud la på meg dette, og jeg hadde tro til å gjennomføre det. — Hvor kortsynt å tenke slik! Var det ikke Gud som ga meg det jeg hadde bedt om? Og hvis han ikke i sin godhet påla oss slike offer, hvordan ble det så med frelsen og gleden? Da ble nok livet dødt og tomt for oss i lengden. Nei, la oss være glade og takknemlige når Gud unner oss lidelser og pålegger oss offer, la oss ta imot det som en nådesbevisning og ikke betrakte det som en byrde. Da er vi forstandige og gagner oss selv.

Tenk om Gud dro sin nåde bort fra oss, slik at vi ingen anledning fikk mer til å dele Kristi lidelser, til å ofre, tjene og gi. Det ville være den største ulykke som kunne ramme oss, en ulykke vi må be Gud inderlig om å forskåne oss for.