Korset

Korset.

Peter formaner oss til å avholde oss fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. 1. Pet. 2, 11—12, forat hedningene kan se vår gode ferd.

Alle mennesker har sans for det gode og rene, slik at deres sjel vemmes ved de kjødelige lyster — det dyriske — kroppens drifter. Likevel blir de tatt tilfange, og fordervelsen er stor. Ved Jesu blod er vi løskjøpte fra denne ferd, kap. 1, 18—19. Nu må hedningene få se det og undre seg, sier Peter, kap. 4, 3—5. Skal vi følge Peters formaning, må vi ta opp korset. Gal. 5, 24. Å finne det korset er ikke så vanskelig; men om en vil ta det opp, er noe annet. Den frelsen og kampen forstår alle, og når jeg er blitt et bra menneske, så ingen har noe å si på meg, da blir kristendommen meg til ære. Jo mere forfallen jeg var, desto mere ære blir det. Det minste som forlanges av en kristen, er at han holder seg borte fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. Men apostelen sier at Ordet kløver mellom sjel og ånd. Hebr. 4, 12. Der kommer vi inn i en dypere frelse. Det blir likedannelse med Jesus.

Den første Adam ble til en levende sjel, den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Det forstår vi er meget mer. Det første menneske var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen. 1. Kor. 15, 45—49.

Slik kan vi møte mange kristne som tar opp sitt kors, så de seirer over de kjødelige lyster og lever et ualminnelig pent liv, men de er sjeliske — jordiske. De er løftet opp, kan vi si, til den første Adams plan. Han ble satt til å vokte haven og råde over dyrene. Slik har disse sjeliske kristne ikke sans for annet enn det jordiske, det vakre og gode etter menneskelig syn, og de anlegger sin gudsdyrkelse så tiltalende de kan for det sjeliske menneske, og det har meget å si for dem hva menneskene synes.

I den stilling kan de riktig nyte livet — ingen dårlig samvittighet, ikke noe utestående med mennesker. Fordervelsen fra de dårlige lyster er de fri, og de kan leve i fred og nyte de jordiske goder som de samler og steller med. Vi hører ofte de sier: «Det er vel ikke noe synd? Se hvordan Gud har velsignet meg! Han nekter ikke den noe godt som elsker ham. Ja, om det bare var for dette livet, så ville jeg være kristen, så godt er det.» Og så nyter man livet videre, også sine gode gjerninger som gavmildhet, gjestfrihet, sine taler og arbeide for å vinne sjeler osv., alt nyter man. Men når Ordet kommer som skal kløve mellom sjel og ånd, blir det ny kamp. Få finner det korset som skal løfte oss opp fra det sjeliske og jordiske til det åndelige og himmelske.

Paulus sier: «Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.» 1. Kor. 15, 19. Dette ord er vanskelig å forstå for det sjeliske menneske. Men vi forstår herav at det var ikke meget Paulus kunne nyte i livet. Paulus fulgte Jesus, vår frelses høvding, som ble fullendt gjennom lidelse. Det sjeliske menneske taler om Jesu kamp, lidelse og død for oss, og de maler hans lidelseshistorie ut så vakker som de kan, så hele forsamlingen gråter over ham. Men for å bli åndelig må vi følge Jesus, og da begynner vi å tale om vår delaktighet i Jesu kamp, lidelse og død. Fil. 3, 10, 2. Tim. 2, 11—12. Da blir det slutt på å nyte livets goder.

«For hva ros er det om I er tålmodige når I synder og får straff for det? Men om I er tålmodige når I gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud.» 1. Pet. 2, 20—25.

Det er mange som har vanskelig for å være tålmodige når de får straff for sin synd. Da syns de straks det er for lite kjærlighet, selv om de jo ikke vil forsvare sine kjødelige lyster. Men hvordan er det når en har gjort det gode og må lide? Der møter vi et kors som få har sans for å ta opp, men uten det blir vi ikke åndelige.

Her fører Peter Jesus frem som forbillede, han som uttømte sin sjel — den første Adam som var jordisk — til døden. Es. 53, 12. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt. At en ikke skjeller igjen når en blir utskjelt for sin synd, er ikke noe stort, sier Peter, men når en har gjort det gode og blir utskjelt, hvordan er det da? Ja, da synes en det må være måte på, og man forsvarer sin paradisiske Adam med nebb og klør. Man forstår ikke Kristi død, fordi man er redd for vanæren. Ved den blir du misforstått og en dåre i menneskers øyne. Din menneskelige glans forsvinner, og din kristendom blir deg ikke lenger til ære.

«Han som ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» Her ser vi hvor ydmyk og saktmodig Jesus var av hjertet. Han mente ikke om seg selv at han kunne avsi den rette dom. Han var jo den som led, og da han ennu ikke var fullendt overlot han det til Faderen, som dømmer rettferdig. Her er det store dybder nedover hvor vi kan finne vårt kors. Det kors som setter en stopper for de kjødelige lyster, er på overflaten, og de fleste kan se det. Det løfter oss opp på paradis-stadiet, hvor vi blir hans folk. Åp. 21, 3. Men det kors som paradismennesket skal dø på, er det få som finner. Det korset gjør oss til Kristi brud — det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen. De første er jordiske og blir på den nye jord, men de andre får bære den himmelskes bilde — de er blitt himmelske.