Tukt - salvelse

Tukt — Salvelse.

All tukt synes vel mens den står på, ikke å være til glede — —. Hebr. 12, 11.

Altså kan man aldri synes at tukt er godt, fordi tukten bringer meg nytt lys, som jeg selvsagt ikke kunne se før jeg hadde fått det, som skrevet står: I hans lys, ser vi lys. Så er det da bare i kraft av troen vi kan elske tukten. Fordi jeg er fullt viss på at min åndelige far vil mitt beste, så stiller jeg meg velvillig til hans refselse, og jo fortere denne prosess går, dess mindre smertefull. Å være uvillig, forøker og forlenger smerten. Troen og erfaringen gjør at vi elsker tukten, vi søker den.

La en rettferdig slå meg i kjærlighet, og tukte meg, for sådan hodeolje vegrer mitt hode seg ikke, sier David. Av og til kan tukten komme så overraskende på oss, at vi synes ikke vedkommende som den kommer gjennom, er rettferdig engang. Men ettertanken holder vakt, og forstanden bevarer. Da blir tukten til salvelse — til gledens olje. Vi lærer av lidelsen og tukten, det er noe helt annet og uendelig meget mer enn å lære teologi med hodet. Vi lar sannheten behandle oss. Teologene behandler sannheten. Vi lar oss plassere av sannheten, av Ordet. Teologene behandler og plasserer Ordet som deler av ett puslespill: «Det passer her, og det stemmer der,» o.s.v. Selvfølgelig skal det være lære, teori, men livet var før læren. Læren er om livet, men livet er menneskets lys. Og dette er det evige liv å kjenne den eneste sanne Gud, og ham han sendte, Jesus Kristus. Og når Jesus måtte gjennom tukt og lidelse for å nå Gud og bli rettferdiggjort i ånd, når Gud ikke sparte sin egen sønn, hvordan skal han kunne annet enn gi oss alt med ham, også tukten og lidelsen. Det er den eneste vei og måte til å kjenne den eneste sanne Gud! Amen.